På vei til Korsika ankret vi på Isola di Giannutri, den sørligste øya i den toskanske skjærgården. Øya inneholdt den hyggelige landsbyen med samme navn, som hadde flasset en del siden glansdagene på sekstitallet.
Buegangen i enden av den trange gaten åpnet for det hyggelige torget med ristorante di Giannutri, som var eneste vertshus på øya og der smilene greit oppveide for den lange ventetiden.
Som alle øyene i det tyrrenske hav er også Giannutri spekket med historie og i 1806 var en liten militær garnison stasjonert på øya, men den 10. mai 1809 klarte ikke imperiets marine å holde fingrene av øyfatet. Hva som var hensikten med å erobre denne lille lavaklumpen virker ubegripelig, men kanskje var det Napoleons demoner som spøkte i krattene.
Viljen til å forsvare den ensomme steinrøysa må ha vært begrenset for i løpet av bare fire timer hadde briten beseiret det lille fortet og tatt 100 forskremte soldatene til fange.
Nå har imperiets legionærer for lengt seilt hjem så etter måltidet fulgte vi den buklete grusveien gjennom villniset for å besøke Gnaeus Domitius Ahenobarbu`s, villa; Domizia, som han bygget i det 1. århundre for å mesket seg i luksus med flotte søyler og egen strandlinje.
Gnaeus var slett ingen hvemsomhelst, men nevø av keiser Augustus, svoger og fetter av keiser Caligula og far til keiser Nero, så trolig løp bleiekrapylet rundt på Giannutri og forberedte seg på å bli en av historiens verste tyranner.
Da antikken var unnagjort ruslet vi opp til den svale høyden Monte Mario, 76 svettemeter over vannspeilet for å nyte utsikten til solefallet. Ti sjømil mot nordvest steg øya Giglio majestetisk opp av havdisen, et navn de fleste forbinder med tragedie og dramatikk.
Om natten lå vi på dekk, drakk vin og tittet på stjernene og det ble sen morgen før Viking Spirit, som den desidert siste av sine kollegaer, våknet til liv og satte kurs mot Giglio gjennom augustvarmt sommerhav.
Giglio er en vulkanutpost med noen smale strender, et par fort og en håndfull sommerhotell og om formiddagen passerte vi den lille havnebyen Giglio Porto, som kun noen fiskere og en glissen flokk fastboende kaller sitt hjem.
Giglio synes å være den ideelle plassen å ikke kjenne, men den 13. januar 2012 ble øya allikevel senter for verdens øyne da cruiseskipet Costa Cornelia grunnstøtte og sank utenfor Giglio Porto.
En havblank
sommerdag med sol fra skyfri himmel gir smått med koblinger til den mørke katastrofenatten, men den dramatiske historien vaker fremdeles mellom fjæresteinene og under kjølen lever fortsatt sterke minner. Mange hevder sannheten forsvant i dypet med Costa Cornelia, et forlis så gåtefullt at det hører hjemme i en spenningsroman og like uforståelig, som om de siste sidene var revet ut.
Fem år senere blir en fremdeles fylt med undring og historien får fjærfingeren til å rykke ivrig, for hvem vet, kanskje kan en sommervarm nysgjerrigper med kvanter av tid finne svaret? Ikke vet jeg, men hvis jeg blander 70% fakta med 30% antakelser og krydrer med litt fri fantasi, burde historien bli spennende og om den ikke blir aldeles korrekt, er den i alle fall godt funnet på.
Da hormonene tok kontroll over Costa Cornelia
Det følger mange plikter med det å være kaptein på et cruiseskip med 4200 passasjerer, og det å arrangere overdådige middager for glamorøse gjester hører også med til en kapteins orden.
Vanligvis er det velbeslåtte gjester med grått hår som summer som bier rundt kapteinens bord og som alle skippere i Costa arrangerte også kaptein Francesco Schettino på Costa Concordia storslåtte middager for spesielt innbudte. mrn det var en liten forskjell. Ved Francesco`s bord var de rynkete millionærene byttet ut med unge, glatte skjønnheter, for skipper Francesco var en eksentrisk playboy, som trivdes utmerket i rollen som superkjendis på den 13-etasjers høye cruiseren.
Der han tronet på toppen som en hersker med narsissisme i tredje stadium og til sine beundrere sa han alltid; – På Costa Concordia er det to som bestemmer, Jeg og Gud”. Trolig anså kapteinen seg likevel hakket høyere enn sin skaper, for Schettino elsket å kjekke seg utenfor Italias kyster og var viden kjent for å være en våghals, som mer enn en gang var blitt irettesatt for å ha behandlet cruiseskipet som sin egen superyacht og kjørt den som en Ferrari.
De kvinnelige passasjerene var imidlertid langt mer imponert over hans vilje til å gi jernet og hormonene boblet om kapp med champagnen når den sprudlende Francesco plantet sine havblå øyne dypt inn i offerlammene.
Både besetning og ledelse visste godt at kaptein ”Valentino” hadde museblikket, for Francesco var viden kjent for å være en uforbederlig playboy og det var slett ingen hemmelighet at ved kapteinens bord klang skipsklokken stadig i moll.
Om den landfaste kona Shamed var like imponert over mannens utenomekteskaplige eskapader er mindre sannsynlig, for ved kjøkkenbordet var ektemannens hukommelse aldeles upåklagelig, men så snart den maritime Casanovaen satte sjøbein, forsvant minnene om hustruen raskere enn kyststripen akter.
Den skjebnesvangre kvelden 13. januar 2012 var heller intet unntak, for samme kveld hadde det luksuriøse cruiseskipet seilt fra havnebyen Civitavecchia med nye forventningsfulle passasjerer ombord. Lysene fra havnebyen hadde så vidt rukket å synke i det mørke januarhavet før kaptein Francesco inntok den eksklusive restauranten Club Concordia med den lidenskapelige ballerinaen Domnica Cemortan.
Domnica kom fra Moldova og hadde tidligere arbeidet på Costa Concordia som danser og assistent for russiske passasjerer, men kontrakten var avsluttet måneden før og på dette cruiset var ballerinaens navn ukjent for både mannskaps og passasjerlisten.
Under rettsaken mot kaptein Francesco Schettino i byen Grosseto tre år senere nektet begge for at de hadde vært elskere og Dominicas eneste svar på om hun hadde et kjærlighetsforhold til kapteinen, var taushet.
Selv etter at hennes bagasje med de mikroskopiske bikiniene ble funnet i kapteins kahytt, hevdet hun hardnakket at ryktene kun var løgner.
Under rettsaken viste det seg at dommer Giovanni Puliatti slett ikke var noen tilhenger av tøv og tant, og da han truet med å putte den fagre ballerinaen rett i kasjotten hvis hun ikke fortalte sannheten, bedret hukommelsen seg raskt og Domnica innrømmet at hun hadde et kjærlighetsforhold til kapteinen.
– Jeg kom vanligvis til kapteinens lugar midten på natta da de fleste cruiseskipskipets passasjerer og mannskap sov. Det var veldig hemmelig og jeg måtte sørge for at ingen så meg,” fortalte hun dommer Puliatti.
Da dommeren spurte hvordan hun hadde klarte å komme seg om bord uten billett svarte hun: – når kapteinen elsker deg, er det ingen som ber om å få se billetten”.
Sikkert riktig, men om det var kapteinens store interesse for ballettkunst som eliminerte kravet til reisebevis nevnte hun ikke, men sannsynlig var den fagre ballerinaen mer enn villig til å ta noen private piruetter i kapteinens køye for å kompensere for manglende reisedokumenter.
Helt ned under de varme lakenene kom imidlertid hverken dommer Puliatti eller de nysgjerrige gjestene på Costa Concordia, som hadde observerte den middelaldrene kapteinen flørte uhemmet med den unge skjønnheten i skipsrestauranten.
– Det var latter og høy stemning rundt bordet og kun en time før tragedien ble de siste dråpene i vinkaraffel skjenket i den smørblide kapteinens vinglass.” uttalte mr Smith til The Sun, men under rettsaken nektet kapteinen for at han hadde drukket alkohol. Derimot var alle enige om at Domnica og kapteinen hadde forlatt restauranten klokken 21.30 og sammen gått opp på broa.
Når vi i ettertid vet hva som skjedde med Costa Concordia var det sikkert en en grunn til at katter, kvinner, knuste glass og avskårne blomster var tabu ombord før i tiden. Anklager mente derimot at den gamle tradisjonen fremdeles hadde relevans og hevdet under rettsaken at Domnica`s feminine nærvær i seg selv hadde kraft nok til å distrahere mannskapet og at hun derved hadde bidratt til skipsforliset.
Ballerinaen hevdet imidlertid at hun slett ikke var noen ”femme fatale”, og insisterte på at forliset kun var et hendig uhell fordi skipet var på; – feil sted til feil tid”.
Sannheten i den siste påstanden er i alle fall hevet over tvil, for nøyaktig klokken 21.30 ga kapteinen, styrmannen ordre om å sette kursen rett mot øya Giglio.
Bakgrunnen for denne skjebnesvangre avgjørelsen har i ettertid vært gjenstand for utallige spekulasjoner, men selv hevdet kapteinen at han ønsket å “drepe tre fugler med en stein”; å tilfredsstille passasjerene, hilse en pensjonert kaptein som bodde på øya, samt å hedre hovmesteren som kom fra Giglio.
I en halvtime etter kursendringen var stemningen fremdeles upåklagelig i styrhuset, men noen sekunder senere, nærmere bestemt klokken 21:58,03 stivnet det brede smilet på kapteinens solbrune kjaker da megaskipet med 4.229 passasjerer gnagde seg hjerteskjærende over det skarpe revet.
Etter grunnstøtingen gikk den gemyttlige passiaren i styrhuset også på et skjær og;
– Så hyggelig at du tok meg opp på brua min kjære Francesco, men hvorfor står den rare mannen og vifter vilt med armene under lyset på moloen ?”
ble raskt til;
– F*** i H******… HVA ER DET FOR EN LYD?… -I H****** DOMNICA, NÅ HOLDER DU KJEFT, …. -FULL FART AKTEROVER STYRMANN!!!
Kapteinens mentale sinnstilstand etter grunnstøtingen finnes kun i lærebøkene innen krisepsykiatrien og mange kraftuttrykk fant veien inn gjennom engstelige trommehinner. Uttrykket; – Da ble jeg flau da!”, var imidlertid ikke et av dem og dekker heller ikke følelsen kapteinen må ha hatt da han grusa skipet til fem milliarder mot undervannsskjæret.
For grunnstøtingen savner all logikk og var så forunderlig at mange i ettertid har spekulert om det var kjønnshormonene som hadde overtatt kommandoen på Costa Concordia denne mørke januarkvelden?Men det spørsmålet er det imidlertid bare kaptein Francesco og hans nestkommanderende Gud den allmektige, som kan gi svar på.
Riktignok innrømmet Francesco under rettsaken at han ikke reagerte besluttsomt nok, men i ettertid finne det ingen strutte bevis på at havariet skjedde fordi kapteinen skulle imponere den fagre blondinen, ei heller at han i testosteron-rus kjørte skipet rett i røysa.
Senere i et intervju med italienske Canale 5 uttalte Francesco; – Jeg anklager meg selv for å ha vært distrahert”, men hevdet at grunnstøting hadde vært et «banalt uhell», som ble etterfulgt av misforståelser og sviktende kommunikasjon.
– Det var akkurat som om det gikk i svart i alle hoder og alle instrumentene samtidig”, sa kapteinen uten å referere til hvilket hode han selv hadde tenkt med i minuttene før grunnstøtingen.
Mange ganger tidligere hadde kapteinen utført såkalte “fly-bys” (nær land passering) for å imponere passasjerene, men denne kvelden var verken passasjerene eller skipets eiere spesielt imponert.
Etter grunnstøtingen anklaget styret i Costa Cruises, kapteinen for å ha gjennomført en uautorisert manøver langt fra skipets opprinnelige rute.
Men stemningen i styrerommet var allievel bedre enn blant passasjene på dekk, for etter at cruiseskipet dundret inn i undervannsura må en anta at atmosfæren ombord raskt sank omvendt proporsjonalt med det vannlinjen steg.
Kaptein Francesco som var en vaskekte optimist og må ha tenkt; “vel dette, det løser seg nok” og nå stemningen var så klein ønsket han slett ikke å forsterke de negative vibbene.
Derfor ble passasjerene informert at at skipet kun hadde en elektrisk «blackout» og at situasjonen var under kontroll og passajerene ble deretter bedt om å gå tilbake til sine lugarer og mange fulgte oppfordringen og mistet livet da skipet gikk ned.
Tjue minutter etter grunnstøtingen da den mørklagte båten uten motorkraft begynte å helle, ble kystvakten riktignok informert, men ikke av skipets radiooperatør Flavio Spadavecchia, men derimot av nervøse passasjerer som ringte nødetatene fra sine mobiltelefoner.
Da kystvakten senere kalte opp kapteinen fikk de opplyst at det slett ikke var noen grunn til uro; – Ingen fare, vi har kun en elektrisk blackout og sjekker forholdene», beroliget Francesco.
I etterklokskapens lys så virker kapteinens beslutning uforståelig, for trolig ville selv en skårunge med begrenset maritim erfaring funnet det naturlig å sende ut en nødmelding, når et skip med 4300 mennesker er i ferd med å synke.
Først klokken 22:22, da da skipet krenget så mye at det var vanskelig å stå oppreist, kalte Francesco opp kystvakten for å be om slepehjelp.
Skipets radiooperatør Spadavecchia beskrev redselminuttene slik;
– Jeg ventet og ventet på at kapteinen skulle beordre meg til å sende en “pan-pan”. (en melding som ville varslet sjøredningen.) Jeg spurte kapteinen to ganger, men han signaliserte bare, nei.”
Men noen minutter senere måtte selv havets største optimist innse at situasjonen var kritisk og klokken 22:48, da skipet hellet mer enn 30 grader, ga kaptein Francesco ordre om evakuering.
I følge Spadavecchia ble ordren gitt etter at Francesco hadde hørt offiserene snakket med kystvakten om problemene ombord.
I minuttene som fulgte ble det klart at den desillusjonerte optimisten heller ikke var noen ihuga tilhenger av edel heltedåd, men derimot forstod han viktigheten av å følge en ordre og Francesco var rask til å følge sin egen. Bare minutter etter at evakuerigsalarmen satt han selv trygt plassert i livbåten, mens passasjerene kjempet for livet ombord.
Sjøfarten er full av maritime historier om stolte kapteiner som etter å ha akseptert sin triste skjebne, skjenker seg en whisky og følger sitt skip ned i det kalde, mørke dypet. Men kaptein Francesco hadde ikke fått med seg denne stolte tradisjonen og som de fleste av sitt mannskap valgte han heller flukten og lot sine passasjerene skjenke seg,- en stiv en” på vei ned.
Et lydopptak av en VHF samtale mellom kaptein Francesco og kaptein Gregorio De Falco ved den italienske sjøredningen, bidro raskt til at kaptein Schettino ble Italias folkefiende nr 1.
Under samtalen satt kaptein Francesco i livbåten og De Falco beordret han tilbake om bord;
Francesco: – Du skjønner vel at det er mørkt og at vi ikke kan se noe?” Kystvakt Gregorio De Falco; – Og hva så? Ønsker du å dra hjem, Schettino? Det er mørkt, så du vil dra hjem? reis tilbake til skipet og fortell meg hva som må gjøres, hvor mange mennesker som er om bord og hva som er deres behov og gjør det nå!”
– Jeg går ingen steder. Jeg blir her”, svarte Francesco.
– Vada a bordo, cazzo!!!!” (Kom deg om bord, din kødd), hylte den rasende kystvaktkapteinen, som uten hell forsøkte å få kaptein Francesco til å utføre sin plikt. Francesco Schettino ble etter katastrofen utsatt for massiv kritikk og De Falcos ord: – Vada a bordo, cazzo”, prydet lenge italienske T-skjorter.
Uansett må det ha vært en surrealistisk opplevelse da passasjerene, våte og utmattede krabbet i land på de forrevne klippene ved Giglio og ble møtt av skipets kaptein, som for lengst hadde plantet bena på trygg grunn.
I følge Liliana Di Paolo, innehaveren av Bahamas Hotel var kaptein Francesco mest bekymret for sine våte tær noe han utdypet under rettsaken;
– Jeg hadde hundrevis av mennesker som satt våte og gråtende på gulvet i hotellet og kapteinen skrittet over dem for å komme fram til en stol. Han snakket aldri med noen, men til meg sa han at føttene hans var våte og lurte på om det var mulig å få låne tørre sokker.
Som de fleste andre var heller ikke dommer Giovanni Puliatti spesielt imponert over kapteinens mot og han var heller ikke overbevist av kapteinens snodige forklaring på grunnen til sin raske retrett.
Forsvarsadvokat Domenico Pepe syntes derimot at kaptein Francesco hadde en glimrende forklaring, som han uten blygsel brukte under rettssalen;
– Ærede herr dommer: Saken fortoner seg slik at min klient kaptein Francesco Schettino slett ikke hadde noen som helst intensjon om å forlate hverken sitt skip, sine passasjerer eller sitt mannskap, men dessverre var kapteinen så uheldig å snuble på dekk og skipets helling medførte at han skled av dekket og rett ned i en livbåt som tilfeldigvis befant seg der.
Til tross for min klients heroiske innsats å komme tilbake om bord, så lyktes han dessverre ikke”.
I samtidig ba han dommer Puliatti om å legge mindre vekt på et videoopptak som viser kapteinen vente tålmodig i livbåtkøen, men også vitneforklaringen til traineeoffiser Stefano Lannelli ga smått med endorfiner til forsvaret; – Vi fant en livbåt, kaptein Schettino hoppet først og jeg etter”.
Hele evakueringen var preget av kaos og desinformasjon og onde tunger hevdet at hvis kaptein Francesco sa et sant ord katastrofenatten, så måtte det ha vært i vannvare, for som regel var det god avstand mellom det kapteinen sa og der fakta befant seg og trolig var det en forsnakkelse da Francesco kom med følgende innrømmelse til Stefano Lannelli;
– I helvete, Stefano, nå har jeg virkelig rotet det til”.
Den innrømmelsen var imidlertid ingen overdrivelse, for å beskrive katastrofen som: ”rotet det til” virker heller litt beskjedent om et forlis som krevde 32 menneskeliv, der et skip til 500 millioner euro endte på skrapdynga og historiens dyreste bergingsoperasjonen måtte gjennomføres. (700 millioner euro)
De fleste vil nok være enige i at feminin ynde har stor verdi og ingen mann i takt med sine sanser vil benektet at Domnica Cemortan var godt utstyrt med disse aktivum, men forsikringsselskapet syntes nok at romansen til elleve milliarder norske var en i overkant kostbar kur for å normalisere testosteronnivået hos den virile kaptein “Valentino”.
Mange triste ble forseglet den 12. januar 2012 og en av dem var amerikanske Sandra, som tok turen med datteren Karen, barnebarna, samt asken til ektemannen Barry som døde året før.
– Vi planla å spre Barrys aske på havet når båten passerte Monaco, fordi Barry i hele sitt liv hadde hatt en drøm om å se Monaco Grand Prix ”, fortalte Sandra.
Dessverre strandet Barrys salige drøm også på de harde steinene utenfor Porto Giglio og riktignok forsvant asken i havet, men fjernt fra hylende racebiler og lukten av svidd gummi.
Av naturlige årsaker ble Schettino mindre snakkesalig da han satt i husarrest i hjembyen Meta, men da han slapp ut og i årene fram til rettsaken greide han igjen å skape fete overskrifter.
Mange hevdet at kapteinen viste smått med anger der han nøt livet med kvinnelige beundrere på ferieøyene utenfor den Italienske kysten. Francesco ble også kritisert for å ha holdt foredrag på et universitet om håndtering av “situasjoner av panikk og krise”, der han forklarte studentene hvor eksemplarisk han hadde avklart den kaotiske evakueringen ombord.
Utdanningsminister Stefania Giannini var imidlertid mindre imponert og kalte kapteinens opptreden forvirrende og at Concordias forlis var et åpent sår for hele Italia.
Under rettsprosessen argumenterte påtalemyndigheten for at «Italias mest forhatte mann» eller «Kaptein Feiging» som Francesco også ble kalt, skulle bli tiltalt for drap og som ansvarlige for havariet.
Francesco må ha følt at argumentene til forsvaret ikke akkurat hadde vind i seilene, for på rettens siste dag henvendte han seg til dommeren med en bønn om at han ikke måtte bli gjort til syndebukk for forliset;– Det er vanskelig å skulle kalle det jeg har gjennomlevd for et liv”, sa Francesco og gråt da han fortale om tiden etter katastrofen.
Han avsluttet appellen med å be dommeren om nåde og hevdet at mannskapet var skyld i forliset, men at han alene var blitt gjort ansvarlig;
– Alt ansvaret har blitt gitt til meg, uten respekt for sannheten eller minne om ofrene”, klagde han, men det siste stemte bare delvis for fem av mannskapet var allerede dømt til korte fengselsstraffer, men dommer under to år blir gjort betinget i Italia,.
Uansett hadde tårene liten effekt på dommeren, for det var en tsunami av bevis mot kapteinen som hadde hovedansvaret for katastrofen 100 år etter Titanics undergang.
Aktoratet trakk da også paralleller Titanic og hevdet Concordia tragedien var på nivå med Titanic katastrofen og ba om at kaptein Schettino måtte dømmes til fengsel i 26 år.
Dommer Pugliatti var imidlertid en klok mann som ikke lot seg stresse eller rive med av hevnens lyster, men etter 19 ,lange måneder med grublerier hadde han endelig komme frem til en kjennelse og ved domsavsigelsen 11. februar, 2015, konkluderte han:
– Måtte Gud se i nåde til deg kaptein Francesco Schettino, men jeg kan ikke og dømmer deg derfor til fengsel i 16 år”.
En slags epilog.
Mens Giglio langsomt forsvinner i havet smeltes jeg inn i Francesco`s historie om brutte illusjoner og føler medlidenhet med kapteinen som slett ikke er en kjeltring, men som må sone for sine banale feil, som ble fulle av konsekvenser.
Trolig har skyldfølelsen pisket han hver dag siden forliset og av alle hans gode dager og selvtilfredse nytelse gjenstår det bare gråhet, tristhet og fangenskapets bitterhet.
Gleden ligger igjen bak horisonten og lykken som alltid lå forut, finnes ikke mer, for en kaptein uten sitt skip er som en kirurg uten skalpell og Schettino ble kastrert fra det livet han elsket.
Fremtiden er viljeløs for en kaptein med et navn uten kreditt for slipstragedien er så massiv at skyggesnakk alltid vil finne næring.
Det tar et liv å bygge et rykte, men sekunder å bryte det ned og en kaptein kan miste sitt skip, men aldri sin ære, og den mistet Francesco Schettino en mørk januarnatt i fjæresteinene utenfor Giglio.
Å finne meningen med det hele er umulig, men da Francesco ble sin egen gud, var det lett å feile, for den skjebnen gir suksess, gir den også børa og kanskje kan en spørre om forliset kun en utilsiktet tilfeldighet, eller var det forutbestemt at nettopp kaptein Francesco Schettino skulle havarere i fjæresteinene utenfor Giglio?
Midt i grubleriet stakk Beata sitt blonde hodet opp fra byssa: – Jeg fant noe“, sa hun silkemykt, og når havengelen sier noe silkemykt er det uklokt å ikke lytte.
For kanskje lå svaret gjemt i et kosmisk varsel, for Beata visste godt at champagnen ikke ville knuse ved skipsdåpen og hvis Francesco Schettino virkelig ble født den 14. november 1960, ga stjernene en grei pekepinn på hvorfor alt gikk til dundass.
I følge horoskopet hadde Francesco problemer allerede den dagen han kom ut av sin mors mave, riktignok var han både kjekk og sjarmerende, men det var fordi Taurusen strakk seg helt fra Franciscos hus og opp til den tiende sektor.
Dessverre for Francesco passerte Neptun og Venus allerede mens Venus var i andre hus, noe som ga et meget uheldig kvadrat i Vannmannen. Dette førte raskt til kaos og når Francesco i tillegg var så uheldig å være under påvirkning av “dødsparet” Mars og Saturn, burde han heller prise seg lykkelig over at han ikke døde av åreknuter i ung alder?
Det å kjempe mot sin skjebne er som å kjempe mot seg selv og kanskje var Francescos skjebne allerede forseglet, var det uansett ikke håp?
Svaret ligge urørt, men kanskje hadde livet vært lettere hvis Francesco ble født i Tuddal og het Knut?
Da kunne Knut kavet en snøengel ved Bonsnos en kald vinternatt uten måne og ligget på ryggen midt i engeltråkket med hode hevet mot den myldrende evigheten, for under himmelhvelvingen i det skjøre stjernelyset ved Bonsnos har mang en halvgud blitt kalibrert.
Kanskje ville Knut ha tenkt; – langt her nede ligger jeg i all min ubetydelighet og langt der ute funkler du i all din storhet.
Men slik gikk det ikke for Knut het Francesco Schettino og kom slett ikke fra Tuddal, men fra de skitne gatene i Napoli, der en i netter uten måne så vidt kan skimte de svake stjernene mellom de mørke hustakene og ingen, ingen i hele Napoli har noen gang hørt om snøenglene ved Bonsnos.
Det samme kan det være for nå er det så varmt at selv grubleriene trenger påfyll.
Heten har gitt meg alvorlige ølfantasier, men hvis jeg klager forsiktig mot luka så pleier havengelen å premiere med en iskald, for havengler forstår godt at øltørst og hete har felles DNA.
Veskebalansen bekymrer imidlertid ikke Viking Spirit, som skummer seg dovent over et tafatt Middelhav og foreløpig er alt blått i blått, men hvis alt går etter planen og herr Raymarine unngår damebesøk i autopiloten, skal Elba snart dukke opp i horisonten.
