Palmarola i blek april
Viking Spirit, ligger alene for anker ved den idylliske øya Palmarola og duver fredelig i et vakuum mellom årstider og menneskelig aktivitet, kort i havet, men langt lenger enn sivilisasjonens lyder kan nå.
Kontrasten til hektiske sommerdager er overveldende for nå brytes stillheten kun av spredte måkeskrik over bølgenes evige melodi.
Naturen har igjen tatt regien og satt seg selv i fokus og alt eksisterer i harmoni, men stemningen er blek for våren har ennå ikke fylt naturen med de riktige fargene.
Mens kvelden mørkner skjøre pasteller, bruker solen sine siste stråler til å kjærtegne rødmende bølger og demper solgangsbrisen til et åndepust.
Snart har natten tatt sitt kjølige grep og langt der oppe, langt bortenfor det borteste, har melkeveien krydret sine funklende disipler ut over den mørke evigheten.
Jeg sitter alene i mitt mørke univers med hodet hevet mot fjerne brødre, der tiden er tidløs og alt er alt.
Tankefull følger jeg himmelens morild utover det sorte havet, for lenge så det ut til at drømmen ville gå tapt. I motlyset fra tilværelsen lå harde krav. Blendet uten motstand oppfylte jeg hvileløst pliktene i labyrinten, som forsørger, mann og pappa og mens følelsene løp fra min skygge forsøkte jeg å oppfylle det hele.
Årene ble mange, men de dempet aldri den indre lengselen hvor den myke drømmen alltid dvelte stille i ensomhet og mens tiden furet ansiktet ventet eventyrfrøet tålmodig på vekstmuligheter.
Brått kom kraftfulle forandringer, der et fullbyrdet liv vekket drømmen og kappet trossene til hverdagen.
Natten er hutrende kjølig, men jeg fryser kun av glede for i denne vårnatt er hav og salt sjø beviset på at frøet har spirt, at ventetiden er over. Bak det mørke havet sover undrende dresskledde kolleger og tilbake står også min sorte koffert, som en bauta over en lykkelig desertør. Koden er 197 og den som ønsker kan bare ta den.
FRA VRAK TIL VIKING.
Det var vinteren 2016 at vi fant henne. Hun lå et stykke opp i elven Tiber på Tecnomar en rufsete marina i utkanten av Fiumicino.
Det var et i grunnen et merkelig sammentreff for ofte hadde Beata og jeg besøkt nabobyen Ostia som lå på den andre bredden, som er kystbyen romerne selv reiser til når varmen ligger som verst over byen og ikke et vindpust svaler de hete gatene.
Ostia var også byen der vi noen år tidligere i vannvare hadde snublet inn i den forfalne restauranten Urbinati, hvor ei gammel kokke skapte magi i grytene og da gikk det som det måtte, det var kjærlighet ved første bit og våre ganer ble hodestups forelsket.
Seks år på rad søkte vi tilbake til restauranten for å spise hos magikeren fra Os(tia), men siste gang var den gamle kokka så utslitt at hun måtte hente seg inn med en høneblund mellom gjestene og året etter var trollkvinnen forsvunnet, forheksselen brutt og restauranten solgt.
Nå var vi tilbake, men denne gang for å besøke Kyria, en Jeannau Sun Odysse 54 DS, 2003 som lå for salg.
På begynnelsen av seklet var Sun Odysse 54 selve flaggskipet til båtprodusenten Jeannau, men allerede på lang avstand var det lite som minnet om skipets fordums storhet.
Mange år med omfattende omsorgsvikt preget farkosten, som altfor lenge var blitt oversett og manglet kjærtegn fra velmenende hender.
Nå stod hun til allmenn spott å spe, fallert og virkeløs på toppen av en rusten krybbe, innrammet i kjølig februarregn, som falt fra en blygrå italiensk himmel.
Kyria hadde stått lenge for salg og mange beilere hadde vært på besøk, men til tross for meglerens iherdige innsats for å sikre medgiften hadde ingen frier funnet henne forpliktelsen verd .
Nå virket det som om megleren også hadde mistet troen på den fallerte brura, for han meldte forfall og sendte i stedet sekretæren for å bistå ved vårt stevnemøte.
Beata klatret forventningsfull opp stigen, og selv om hennes høye heler avslørte en begrenset maritim erfaring, så forstod hun godt at teakdekket på en havseiler ikke er en naturlig biotop for grønnfarget innlandsmose.
Når et tilårskommet fuglerede også valgte å falle ut av bomhullet, var selv ikke en positiv personlighet og hyppige yogatimer nok til å fortrenge de dystre realitetene.
Alle drømmer om et fremtidig båtliv gikk i synkron vranglås og når den feminine mistroen først var vekket, gikk prosjektet raskt fra uproblematisk til totalt umulig. Videre dialog innskrenket seg til mutte enstavelsesord noe som var forstålig nok da Kyria var i en sørgelig forfatning.
Salongen var heller ingen humørspreder, for regnvannet sildret selvtilfreds gjennom et vanntett vindu, la en dam på salongbordet for deretter å risle ubekymret videre ned på dørken.
Ved nærmere inspeksjon viste det seg at de infantile dråpene hadde funnet veien helt ned i generatorluka og sørget for at den kostbare Onan generatoren hadde avgått med drukningsdøden. Når megler senere pompøst hevdet at han ikke arbeidet for selger eller kjøper, men for båten selv, virket selvskrytet noe overdrevet.
Som de fleste båtforelskelser begynte også denne også som en forventningsfull romanse og eieren kjøpte tilsammen ti båter, hvor ni skulle gå i charter mens Kyria skulle brukes privat. Ombord på var det derfor ikke spart på noe og båten var proppet med det meste av det beste som var på markedet i 2003.
Etter seks år ble romansen brutt og Kyria ble også satt inn i chartertrafikk, først i Middelhavet og senere ved Karibiske hav, hvor hyppig turer med mange kapteiner uten noe forhold til båten resulterte i et etterslep på vedlikehold.
I 2012 var chartereventyret definitivt over og etter det lå skuta ubrukt på marinaen, som medførte til at de fleste bevegelige deler hadde korrodert eller rustet fast.
Oppgaven med å restaurere båten tilbake til fordums prakt virket umulig og etter tre motløse timer ombord hadde interessen for den forsømte damen kjølnet betraktelig. Konklusjon var at kun en enfoldig dagdrømmer kunne gå i gang med et så uoversiktlig prosjekt, så skuffet klatret vi ned leideren og satte kursen hjemover.
Vel hjemme ble dager til uker og vinter til vår, men Kyria nektet å slippe taket.
En en sann optimist fornekter seg sjelden og fortrenger raskt dårlige minner og når optimisten i tillegg besitter de tidligere omtalte egenskaper, virket oppgaven stadig mer interessant.
Stadig måtte problemer vike for muligheter og etter noen uker i tenkeboksen var det et lys i tunnelen og en tro på at restaureringsjobben faktisk var mulig å gjennomføre.
Da gjensto det “kun” å overbevise kona, men etter at goodwillkontoen ombord var oppskrevet med oppvask og vaskemaskin , samt garantier at den stygge andungen skulle gjenoppstå som Tibers skjønneste svane, kunne kontrakten belegges.
Vår avgjørelse var tatt, men trolig anså megleren fremdeles prosjektet, som ”missione impossibile”, for når kontrakten skulle signeres viste han ekte bekymring, tittet engstelig over brilleglassene og spurte om det virkelig var slik at vi ønsket å kjøpe båten? Kanskje fikk han problemer med sitt begeistrede innsalg eller har båtmeglere allikevel en samvittighet?
Uansett rakk aldri hans bekymring å utvikle seg til et traume, for kort tid i forveien hadde marineingeniør Cobau oversendte surverapporten der han listet opp 16 tettskrevne sider med, bør gjøres, må gjøres og tvingende nødvendig. Selv om tilstandsrapporten på ingen måte trigget hjernens lystsenter, valgte ingeniøren allikevel å avslutte optimistisk: – Yacht Kyria is a great design and excellent construction that reflects the seriousness of the builder despite introduction of the EC Directive for pleasure crafts in 1998 that degraded yacht building standards; -Purchase recommended.”
Derfor stod en våryr optimist ved bredden av Tiber tre uker senere med en fersk kjøpskontrakt i hånda, en million tanker i hodet og en omvendt proporsjonal bankkonto, men klar for oppgaven var vi og mens blekket tørket på kontrakten gikk vi i gang.
Båten skulle restaureres på Tecnomar, et verft der halve slekta til båtmegleren stod på lønningslista. Inne på verftet hadde kun de ansatte lov til å utføre reparasjoner og slekta tok slett ikke bølgen over avtalen som ga oss mulighet for få utføre de fleste arbeidsoppgavene selv. Imidlertid var restaureringsjobben krevende og når familien så de blåøyde amatørene med bøtter av tommeltotter, antok de nok at verftet allikevel ville få adskillig med arbeid ombord.
Kyria trengte et nytt navn og med tanke på den kommende krevende arbeidsoppgaven endte vi raskt på Viking Spirit, et navn som viste seg å være helt korrekt da problemene køet som lavtrykkene ved Doggerbank.
Når arbeidsmenyen var ferdig skrevet, var marineingeniør Cobau`s rekord slått med fem sider, i en arbeidsliste som kunne ta motet fra den mest ihuga optimist. Noe Kristoffer bekreftet da han leste seg nedover sidene mens ansiktsuttrykket vekslet mellom undring og dyp bekymring. Til slutt så han opp med rynket panne sa vanntro; – Si meg hvor mange år hadde du egentlig tenkt vi skulle arbeide her?”
Vel, Kristoffer hadde nok et poeng for oppgaven virket massiv, men som min salige far pleide å si; – Når det er alt for mye av alt, konsentrer deg om en oppgave og ikke se opp underveis. Et fornuftig råd for på Viking Spirit var det bare å velge: Teakdekket måtte nater kuttes og teaken slipes ned og oljes. Mast og bom skulle demonteres, pusses, grunnes og lakkeres. Nye seil pluss ny, bimi, sprayhood og Lazy Jack skulle sys og monteres. Deler av skroget måtte lakkes resten renses og poleres. Salong og bysse skulle slipes ned og lakkes. Vinduer til salongen måtte demonteres og re-innsettes. Strekkfisker ettersett renses og oljes. Alle stag og stagfester pusset og silikoneres. Alle bevegelige deler og all mekanikk måtte oljes, Alle elektriske motorer etterses eller skiftes. En gjennomgang av hele det elektriske anlegget. Montering av vindgenerator / solpanel. Nye batterier. Reparasjon av GPS. Gjennomgang av Volvo Penta samt ny olje og filtre. Ny elektrisk enhet til aggregat. Gjennomgang water maker med bytte av filtre. Montere Daviter. Ny dinghy og motor. Bytte elektrisk panel på landgang pluss ny teak. Etterse anker, ankerkjetting og reparere ankervinsj. Nye batterier over alt. Redningsflåte til ettersyn og ny sertifisering. Nye dusjer og blandebatterier, Skift alle speil. Nye gardiner. Renses takplater . Ombygging av lugar i forpigg til lager. Montering av vaskemaskin og oppvaskmaskin. Ny tv radio og Internett. slipe ned og lakke opp salong og cockpit .osv, osv.
Vårt opphold var med andre ord langt fra noen ferie og på båten ble det arbeidet fra tidlig morgen til sen kveld, alle dager og mens solen ble sterkere, luften varmere og båten flottere, ble håret lysere, ryggen mørkere og kontoen blekere.
Men dessverre reduserte restaureringsarbeidet også vår popularitet ved verftet til samme nivå som bankutskriften. Det viste seg raskt at norske skippertak matcher dårlig med et syd italiensk arbeidstempo, og trolig provoserte framdriften, som fikk verftets egne ansatte til å fremstå som statister i en italiensk slow motion film.
Etter flere sinte telefoner der vi ble bedt om å roe ned fulgte en tiltagende isfront. Vi prøvde etter beste evne å gjøre mindre av oss; jobbe mer stille og avslutte arbeidsdagen tidligere, men våre tiltak hadde liten effekt.
Da også small talk var nytteløst, hyppige rødvinsgaver effektløse og inngåtte avtaler neglisjert, forsvant mye av gleden ved
Når verftet til stadighet også sølte cola i kalkulatoren som summerte utført arbeid, slik at fantasisummene på de momsfrie papirlappene lå nærmere eventyrverdenen, var det snipp snapp snute og tid for en ny havn.
Heldigvis lå løsningen behagelig nær og en klar høstdag kastet vi trossene og drev en sjømil medstrøms ned til den idylliske marinaen Porto Romano. Her ble vi igjen behandlet som fullverdige mennesker og da anlegget også hadde en bra restaurant og et hyggelig parkanlegg var det et verdig punktum for restaureringsjobben.
For stolte var vi da 1200 arbeidstimer hadde forvandlet den stygge andungen til Tibers flotteste svane og nå var også Beatas vakre smil tilbake.
Neste post på programmet var omregistreringen fra italiensk til norsk flagg og som vanlig viste det seg at det du fikser selv går greit, mens det som overlates til andre eller til statsbyråkratiet, alltid er vanskeligere. Og avregistrering i det Italienske skipsregistret i Genova tilhørte definitivt den siste kategorien.
Opp gjennom livet har jeg opparbeidet en oppgitthet mot nedlatende byråkrater og statsbetalt dovenskap, og har liten forståelse for de som har som mål, å skaffe flest mulig av dem.
Registreringen i Norsk skipsregister viste seg imidlertid å være det stikk motsatte av min foruttatte fordommer, da NOA inneholdt de hyggeligste statsansatte steinrøysa kan oppdrive.
Der i gården var det ikke måte på velvillig og positiv veiledning og kanskje ville det være en ide å la drømmelaget fra Bergen skrive en servicemanual til veiledning for likegyldige stats-byråkrater som anser hjelpsomhet, et fremmedord?
Selv om den omfattende arbeidsmanualen var huket til bunns gjenstod fremdeles mange skulle og burde. Gammel maritim lærdom måtte gjenoppfriskes, manualer studeres og teoretisk lærdom omsette til praktisk handling. Og sist men ikke minst, tilliten til banken måtte gjenopprettes, for først når kontoen hadde fått livreddende førstehjelp og banksjefen var stabilisert, kunne vi ignorere kravsamfunnet og drive ut i eventyrhavet.
VIKING SPIRIT ETTER RESTAURERINGEN.
Kristoffer med siste hånd på verket. |
|
Gutta under skroget valgte skyggen og hadde stor tiltro til remmene. |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
DA FETTER`N BESØKTE PAVEN.
På senhøstes 2016 inviterte jeg fetter Stig til Italia på seiltur, men det viste seg rask at invitasjonen var vel optimistisk og etter ni dager med skifting av pakninger, fikse toaletter og generell mekking, ble belønningen nedskrevet til to timers slapp seilas i Middelhavet.
Opplagt ikke mye å skrive hjem til den landfaste kona om, så for å kompensere min dårlige samvittighet tok vi heller en søndagstur til Petersplassen for at Stig skulle få oppleve Vatikanet “live”.
Men selv om fetter`n ikke fikk opplevde sjøsprøyten på bøljan den blå, ble Roma våt som havet den kvelden, for i det samme vi hadde snudd ryggen til Petersplassen brøt helvete løs og ut av intet kom en tornado som vasket byen ren for folk.
Turister og fastboende flyktet i alle retninger og elegante romafruer som slett ikke tålte vann satte personlige rekorder på 100 meter stilett, alt mens bord og stoler spant rundt.
Her var det bare å holde på tupeen og komme seg i dekning og i øyekroken tittet jeg forundret bort på fetter`n; en hyggelig mann, riktignok protestant og ikke plagsomt religiøs, men allikevel virket det overdrevet at himmelens hersker valgte å straffe søskenbarnet for Luthers misgjerning i 1517.
Året etter tok jeg sjansen på forsoning og ville delta i stedfortreders påskemesse på Petersplassen, men denne gang sjekket jeg værmeldingen grundig og til tross for gode prognoser tok jeg ingen sjanser, men sikret med vindjakke, paraply og solfaktor 50.
Jeg ankom tidlig og fikk en god utsiktsplass i folkehavet nær den massive obelisken som ble ført fra Egypt av keiser Caligula og det påstås at kulen på toppen inneholder en splint av ”Det sanne kors”; – det korset Jesus døde på.
Obelisken står sentralt plassert på Petersplassen, som er oppkalt etter Symeon Bar-Jona (sønn av Jonas) eller Peter som Jesus syntes det var enklest å kalle han.
Som Jesus ble også apostelen Peter endelikt ble stusslig for han led martyrdøden på denne plassen i 67 e. Kr. men som et plaster på såret fikk han plassen oppkalt etter seg. Det hevdes også at disippelen ba om å bli korsfestet med hodet ned i respekt for Jesus.
Pave Franz kunne jeg så vidt skimtes mellom horder av katolikker og paven virket bitte liten og nesten like fjern som den forgangne disippelen, men på widescreen monitoren til venstre virket stedfortrederen adskillig mer ruvende, men også langt mer bekymret.
Sikkert er forståelig da det opplagt ikke kan være noen enkel oppgave å være guds stedfortreder når handlingene til undersåttene ikke akkurat bobler over av nestekjærlighet, Allikevel var stemningen opphøyet og var det en logisk harmoni mellom det dystre ansiktet og den ruvende hatten, formet et spir som pekte rett opp mot arbeidsgiveren.
Midt under prekenen kom faretruende skyer drivende og bekymret tittet jeg opp for å følge utviklingen, men to nonner som ikke kjente fjordårets syndeflod, oppfattet situasjonen annerledes og smilte vennlig til meg.
Clarins 50+ og Messa del Giorno er ikke en ideell kombinasjon.
Det var varmt i solsteken og mot slutten av prekenen var jeg så uheldig å gni meg i øynene der svette og fragmenter fra solkremen utløste en ulidelig svie. Snørr og tårer rant uhemmet og selv om pave Franz sikkert holdt en gripende preken virket det som om tilskuerne rundt meg ikke helt forstod hvordan det var mulig å bli så berørt av mesterens ord. Men nonnene forstod og den ene grep den angende synderen i armen og ga meg en pakke papirlommetørklær, mens den andre smilte vennlig og sa noen trøstende ord på italiensk.
I det paven var ferdig med prekenen så kom regnet, men denne gang ikke som et syndefall, men kun en søt liten byge. Sikkert logisk, da søskenbarnet for lengst hadde forlatt Petersplassen og nå satt trygt forankret blant nikkerskledte protestanter på hytta i påskefjellet.
NÅR ALT SER UT TIL Å GÅ BRA, HAR DU ALLTID OVERSETT NOE.
Etter en arbeidsuke om bord var det siste elektrikeren sa; – Glem alt med strøm Pål, for her har du så det rekker!”
Og hvis noe synes for godt til å være sant, så er det som regel det, for noen timer senere på vår første familie-langtur kom sammenbruddet i det elektriske anlegget.
Mr. Raymarine nektet å supplere med hverken posisjon eller retning og lenge før Ponza dukket opp i horisonten takket autopiloten også for følge med avskjedsmeldingen; – No Fix.
De elektriske vinsjene streiket og summet bare arrogant når skjøtene skulle justeres og da storseilet skulle fires kom et smell og seilduken la seg elegant utover, noe som slett ikke var unaturlig da seilmakeren hadde replassert de 13 år gamle opphals-tauene til lazyjacken.
Etter 45 minutters solokamp i skumringstimen var storseilet stroppet og for å komme til en sikker havn før mørkets frembrudd ble motoren startet, men bare minutter senere slo en svart røksky ut av eksos-foilen etterfulgt av en intens motoralarm.
Stemningen ombord trigget slett ikke hjernens lystsenter for det å finne en ukjent ankerplass i mørke, uten navigasjonsinstrumenter med kun genoa som framdriftmiddel ga en gjenkjennende følelse av finsk fjernsynsteater. Da ankervinsjen også hellet mot antakelig og vinden økte var feriedrømmen i fritt fall og brått ble det logikk i nyere forskning som bekrefter at pessimister lever adskillig lengre enn optimister.
Grunnen til at optimisten er optimist, er at optimisten sjelden er godt nok informert, noe jeg raskt kunne slutte meg til, for det hadde gått meg hus forbi at også Murphy hadde sneket seg inn på passasjerlista. Men når alle tings iboende faenskap allikevel hadde tatt kontrollen ombord, virket det mest fornuftig å finne en trygg trase i havet for å vente på soloppgangen.
I den mørke vindnatten kom dystre tanker om jeg i det hele tatt var egnet for oppgaven og om båtkjøpet overhodet var en god ide og mens timene sneglet og anklene svulmet sank humøret og jeg fikk følelsen at til og med soloppgangen hadde forsovet seg.
Men det er som kjent i motbakker at det går oppover og heldigvis er mørket lysets mor, så når forløsningen steg over horisonten kom også troen på en maritim framtid tilbake. Om Murphy bare ville, var bunnen nådd og heldigvis ville Murphy, så noen timer sener lå vi trygt forankret ved Ponza og duppet synkront på bølgenes fredelige vugge.
