Når skjøtetralla valgte å takke for seg i vindnatten, midt i Bonefasiostredet ble det liv i leieren. Det var ingen mulighet til å stabilisere bommen så storseilet slo vilt og som to villhøner flakset vi rundt på dekk for å berge seilet, noe som var lettere tenkt enn gjort i stiv vind og store bølger.
Med fistelstemmen brølte vi korte beskjeder til hverandre og mens den ene ble filleristet i et forsøk på å stabilisere bommen, strevde den andre med å fire storseilet ned i Lazyjacken.

Neste morgen forsvant vinden og i det gryende dagslyset fremsto reparasjon som en uoppnåelig drøm. Skjøtetralla hang død og viljeløs i bomtauet, mens kulelageret for lengst hadde forsvunnet ned i dypet til de evige jaktmarker, så derfor ble det sykemelding til storseilet og genoaen ble forfremmet til ansvarlig for framdriften.

Midtveis på østkysten av Sardinia ga den irriterende stampesjøen seg og da vinden samtidig økte vestlig takket vi for muligheten og stakk til havs med baugen rettet mot Tunis, 190 nautiske bak horisonten.
Bekvemmelighet har ofte en lei tendens til å ligge i konflikt med knopmåleren, men vi ønsket en kreativ bysse så genoaen ble redusert helt til kokken ga V tegnet i bysseåpningen, men draget var likevel godt og “Vikingen” kvitterte med 9 knop.

Da dagen lysnet kom det første tegnet på sydlige farvann med flygefisk som fløy som grå missiler over bølgene, noen ganger ensomme, andre ganger i grupper, der de sprekeste lett perset hundre meter. Havets “svaler” flyr lavt over bølgene, men likevel høyt over normal fornuft, for anser de biologiske avvikerne seg som fisk eller fugl?
Ikke vet jeg, men kanskje kan det være et kjærkomment alternativ for en fjell lei rypejeger som drømmer om en maritim forandring? Men da oppstår raskt et nytt problem, harpun eller hagle?

Midtveis og i godt div mot Afrikas kyst smalt vi inn i noe hardt og Daniel så vanntro på kjølevannstripen og utbrøt; – F… vi traff en gris!”. I kikkerten viste grisen seg å være to havskilpadder som i kollisjonen ble kastet rundt og der loffene minnet om grise ører, men de pansrede badegjestene hadde ikke griseflaks og forbannet trolig den svaksynte autopiloten i stumme ordelag.

I skumringstimen krysset vi skipstrafikkens E6 mot Suezkanalen og i styrhusene på stålkolossene var det liten vilje til forsoning, for 300 000 dødvekttonn gir gode odds når utfordreren er en ubetydelig barkebåt. Stadig ble vi tvunget opp i vindværet for offiserene på broa hadde mer tro på båter av stål enn nerver av stål og trolig anså de det som et personlig nederlag å måtte vike en grad eller to. Og hadde vi ikke visst bedre kunne det virke som om skipstrafikken til og fra Suez gikk på skinner.

Mens vinden langsomt avtok sto vi inn i den månelyse Tunisbukten, der bukt forøvrig er en misvisende beskrivelse, da den ytre delen virker mer som et hav.
Denne septembernatten lå bukten øde, ja som om noen hadde slått av selve livs-bryteren, for ingen fyr gadd å blinke oss velkommen, ingen skip var på sjøen og selv de trofaste fiskebåtene glimret med sitt fravær.
Kun noen tafatte neonlys funklet sitt veike budskap om liv i den fjerne horisonten og først noen sjømil før ankomst kom den første hilsen fra orienten; en søtlig lukt av hampetau, mystisk og annerledes.

Det tok oss fire timer å seile opp bukten til marinaen ved Sidi Bou Said, som ligger rett nord for hovedstaden Tunis.
Marinaen er havna til de “velstående” og ligger ved foten til den mauriske byen som lyder samme navn og i følge Cruising Wiki medfører strøm og bølger at sandbunnen stadig er på flyttefot, noe som gjør innseiling uforutsigbar.

Innløpet må ofte dreneres og da vi manglet både pilot og havnekart, men derimot stakk  2,3 meter under overflaten var det fornuft i å følge det gamle ordtaket; – Det er betre å væra noko redd enn altfor uredd”. Så vi feiget ut, krabbet til køys og satset heller på fornuften og soloppgangen.

Et oppkall til havnekontoret neste morgen ga laber respons så vi bestemte å ignorere herr Raymarine og ta innseilingen i egne hender. Kunstig intelligens kan uansett ikke måle seg med naturlig dumdristighet, så med fokus på dybdemåler og utkikk i forpiggen forsete vi nølende inn mot havna.

Utkikken ble snart oppmerksom på en mann som løp på moloen og viftet vilt med armene, og vi tenkte takk som byr og lot det levende sjømerke dirigerte oss inn mot leden.
Brått ble imidlertid bevegelsene raskere og da sjømerket med en resolutt håndbevegelse kuttet sitt eget hode, forstod selv den søvnige rormannen at kursen ikke var noe å satse sparepengene på, men etter adskillelsen fulgte han den hodeløse`s anvisninger som en lydig disippel.

Vel i havn viste det seg at den hjelpsomme veiviseren var en tilårskommen fisker og da han mottok takken fra de franske vinranker lyste ansiktet opp og det blinket også fornøyd i den ensomme hjørnetanna.

Marinaen i Sidi Bou Said viste seg å være trang og uoversiktlig og uten anvist kaiplass fortøyd vi ytterst på moloen bak piggtrådsperringen og på trygg avstand fra bølger og ubudne gjester.
Men gjester fikk vi allikevel, for lenge før havnemyndigheter hadde rukket å tenke inspeksjon, hadde de skinnmagre kattene inntatt båten på jakt etter et gratis måltid.
Med grasile hopp entret de fra kaia, sakte svevende gjennom lufta i total likegyldighet til naturens fysiske lover.

Da det fremdeles var tidlig morgen antok vi at vi hadde god tid til å spise frokost før havnekontoret åpnet. Det viste seg imidlertid at ansvaret slett ikke lå hos havnekontoret , men derimot hos politiet som hadde døgnåpent og en helt annen tidsoppfatning.
Etter to purringer fra det “sivile” sendebudet var tålmodigheten slutt og lovens håndhevere kom med faste skritt for å hente de trege frokostrebellene.

Papirarbeidet ble unnagjort på politistasjonen bare 200 meter unna båten men basert på reisebeskrivelser fra Tunis fant vi ingen grunn til ikke å låse.
Cruising Wiki hevder riktignok at marinaen Sidi Bou Said er den sikreste fortøyningsplassen i hele Tunis, men den informasjonen hadde det lokale politiet ikke fått med seg, så de plasserte to vakter ved båten.

Litt trist er det at marinaen må ligge bak piggtråd og vakthold, så trolig er mer enn farvannet utenfor moloen som er utrygt, men kanskje er er det strevsomt å være velstående på marinaen der de rike lever i frykt og de fattige i håp.
Bare tanken på at det finnes individer som har mot til å brødfø seg som kjeltring på marinaen tilhører mysteriene, da politimesteren hadde et utseende som burde få enhver røver til med glede å oppgi sin kriminelle løpebane.
Imidlertid var det ingen grunn til å skue hunden på hårene, for det viste seg at både politimesteren og resten av øvrigheta var vennligheten selv.

Etter to timer på stasjonen var det tid for inspeksjon der alle edle utgaver i skottet ble nøye protokoller etter merke og volum.
Ikke en dråpe ble overlatt til tilfeldighetene, men det var allikevel for tidlig å juble for lengre ned i spørreskjema viste det seg at mitt pensjonerte harpungevær fra 1972, hadde steget i gradene til farlig våpen.
Da bar det igjen ombord til våpeninspeksjon, men kun et raskt blikk på den gamle gjellemorderen var nok til å jekket ned den nyvunnede sjølgodheten og etter et hoderystende; – c’est cassé!” måtte den halvrustne drapsmaskinen erkjenne at den ikke lenger utgjorde noen helserisiko hverken for fisk eller mennesker.

Da var øvrigheta tilfreds og stemplet klakket velkommen til Tunis med fritt leide i tre måneder. Tre måneder var imidlertid langt mer enn vårt behov, for hovedgrunnen til besøket var å oppfylle EUs tøysete regelverk, som forlanger at en norskregistrert båt må ut av medlemslandenes farvann innen 18 måneder, som igjen gir rett til et fornyet opphold med samme varighet.

I slutten av september var turistsesongen på hell og som eneste utenlandske båt ble vi tildelt kaiplass helt innerst i havna nær politistasjon og nasjonalgarde. Vel plassert kom de sultne kattene igjen på besøk og de fikk snart sansen for norske mattradisjoner.

Det viste seg at marinaen også var et yndet utfluktsted for hovedstadens innbyggere og en stim av besøkende kom daglig for å titte og ta selfies foran båtene.
Båten med det norske flagget ble et populært motiv bak smilefjesene og Vikingen skuffet ikke sine beundrere, men flottet seg stolt foran kamralinsene og trolig legger hun beslag på adskillige megabytes på tunisiske minnekort.

Selv følte vi oss mer som linselus og evakuerte raskt ned i salongen, men også nasjonalgarden syntes interessen var i meste laget og rigget en vaktpost noen meter fra båten.
Soldatene tok sitt maritime oppdraget seriøst og folk som viste middels båtinteresse ble avkrevd legitimasjon, mens ihuga båtentusiaster med hav i blikket ble tatt med til avhør.

Politiske fantasier i en blå kafe-stol.

Til tross for at Tunis kan smykke seg med å være best på demokrati i hele den arabiske verden hviler det en utrygghet i luften, selv om landet har klart seg langt bedre enn sine arabiske brødre, der den arabiske våren for lengst har frosset til solid is.

En kan undres hvorfor det er så vanskelig å skape velfungerende samfunn i denne regionen, men trolig gir svaret seg selv, for på ørkenstripen gjelder kun den sterkes rett.

Ustabile diktaturer mikset med en religions tolkning som har ligget urørt siden 600-tallet gir trange kår for vekst og demokrati og i tillegg har fortauene raskt blitt for små og befolkningseksplosjonen har medført omfattende arbeidsløshet med fattigdom og frustrasjon.  

Som sine naboland har også Tunis vært preget av store omskiftninger og etter at franske militærstøvler marsjerte ut i 1956, ble frigjøringshelten Habib Bourguiba innsatt som landets president.

Habib hadde alle muligheter til å skape et demokrati, men som så ofte ble fristelsen til egen makt for stor og etter å ha styrtet monarken, drepte frigjøringshelten frihetens skjøre spire og etablert en ettpartistat med livstidsgaranti på sitt eget presidentembete.

Habib`s tid som statsoverhode skulle allikevel ende før solnedgang for i et kupp 1987, skaffet politikeren Zine El Abidine Ben Ali seg kontroll over makten og kun dager etter sin inntreden var den nye presidenten klar til å videreføre demokratiets dødsbo og fortsette nasjonens stabile ferd mot avgrunnen.

Som sin forgjenger var også Ben Ali en god autokrat med brede politiske kjever, som rommet mange tomme løfter og presidenten blunket sjelden og onde tunger hevder at hvis Ben Ali sa et sant ord, så var det i vanvare.

Som de fleste undertrykkere likte også Ben Ali å fremstå som en ekte demokrat og han innførte derfor et flerpartisystem i Tunis.
Det var alikeval en liten bagatell som skurret for i et demokrati velger folket sin president, men Ben Ali likte presidentstolen svært godt og var ikke villig til å gi fra seg makten.

Derfor avholdt han “placebo-valg” avholdt hvert femte år og ifølge valgresultatene må folket ha elsket sin leder, for alltid vant presidenten med solid margin.

Ved valget i 1994 fikk riktignok opposisjonen en kjempe-oppslutning på 2,2 %, men fem år senere klinket Ali til med upåklagelige 99,4% av stemmene.

For å berolige den vestlige verden og vise at folkeavstemningen foregikk åpent og ærlig ble valgobservatører fra Den Afrikanske Union hentet inn.
De nitidige inspektørene fant imidlertid aldri noen uregelmessigheter hverken ved valgene eller på sine egne bankkonti og konkluderte derfor; – Frie og rettferdige.”

Internasjonale rangeringer var derimot litt mindre begeistret og vurderte Tunis nær bunnen på skalaen for menneskerettigheter og pressefrihet, og trolig var det mer sannhet i den konklusjonen.

Som hos de fleste eneherskere var også Ben Alis styre tuftet på propaganda og frykt, disipliner han mestret til fulle.
Opposisjonsvirksomhet var ikke for dem som drømte om et langt og sorgløst liv, for under Alis skygge hvilte utryggheten sjelden og verdien på et menneskeliv var kortvokst. Folket voktet sine tunger i visshet om at ord kunne bli en trussel mot egen helse og forstod at taushet var den beste livsforsikring. 

Men hovmod står for fall og i 2011 startet opprøret i Tunis, som raskt spredte seg de andre araberlande, og som fikk navnet; ”Den arabiske våren”. “Våren” viste seg å være en ustoppelig lavine av oppbygget misnøye som feide over de nordafrikanske ørkenlandene, som skalv i sine udemokratiske grunnvoller.

Nervøse undertrykkere så til Tunis i frykt, mens menneskene i nabolandene så til Tunis i håp, og denne gang var raseriet sterkere enn frykten og de overmodne ørkendiktaturene falt som korthus i den tørre ørkensanden.

President Ben Ali fikk selv problemer i vårløsningen og verre ble det da den arbeidsløse akademikeren Mohamed Bouazizi, i ren frustrasjon over sitt formålsløse liv, kjøpte bensin og satte fyr på seg selv.

Muhammeds fyrstikk tente ikke bare hans eget legeme, men ildnet også folkets undertrykte aggresjon som førte til omfattende opptøyer og en dyp politisk krise. 

I motsetning til sine undersåtter hadde Ben Ali få problemer med det dekadente livet i palasset, men selv bak de tykke murene kunne statsmannen høre de sinte brølene fra den utakknemlige mobben.

Presidenten hadde liten sans for sutringen  og syntes selv han hadde utført sitt enevelde på uklanderlig vis, en vurdering som også var riktig, da sannhet er et relativt begrep. Fra eget ståsted var Ben Ali en stor suksess, for etter 23 år ved makten var han blitt søkkrik og landet lutfattig.

Hundrevis ble drept i opprøret som fulgte og “Ben Ali” ble raskt et navn uten kreditt, men til tross for turbulente tider valgte presidenten å satse på PR sporet, og for å understreke sin storhet og minne befolkningen om grunnen til deres fantastiske liv, klistret han opp tusenvis reklameplakater, der han tronet velfødd og smilende, høyt over sine utarmede landsmenn.

Dessverre ble heller ikke denne kampanjen noen suksess, for undersåttene hadde brukt hans presidentperiode til å bli langt over middels forbanna og i skjebnens time hadde blikkfanget heller motsatt effekt.
Nå kunne folket kun heve blikket for å finne synderen i widescreen og med taktfaste brøl krevde de Ben Alis hode på et fat.

 

Ben Ali, som kjente sine sine undersåtter, innså raskt at en diktator uten støtteapparat hadde lunkne framtidsutsikter i Tunis, men allikevel fristet det ikke å forlate det luksuriøse livet i palasset, med den villige tjenerstaben og den teppebelagte garasjen der 39 luksusbiler stod oppstilt i blankpolerte rekker.
Men da de sinte brølene nådde helt inn til hverdagssalen med den myke silkesofaen der husfruen hekket, ble det brått slutt, for kona gjennomskuet raskt mannens frenetiske forklaring, at det var gregoriansk korsang hun hørte utenfor porten.

Hun tok heller ikke bølgen ved tanken på å ende opp som Mohamed Bouazizi, så derfor forsvant tjenerstaben raskt inn i garderobene og koffertene ble pakket i raskt tempo.

Heldigvis slapp familien Ali å ta turen til Europa i en sliten gummibåt proppet med andre emigranter og da presidentflyet endelig lettet med kurs mot Frankrike, var kjernefamilien forsterket med et svingeremne, to asiatiske nannies, samt den trofast butleren Lotfi Ben Chrouda.

X-presidenten må ha vært svært trygg på sine forbindelser til Frankrike da han lot presidentflyet sirklet noen runder over vinrankene, mens han prøvde å fikse politisk asyl hos den tidligere koloniherren.

Dessverre for Ben Ali var president Sarkozy en klok mann og etter samtaler med sin statsminister ville han slett ikke huse den høytflygende diktatoren, som også var utgått på dato.

Nå var bensintanken halvfull og gode råd dyre, men heldigvis var landet som pisker kvinner og halshugger kriminelle langt mer positiv. I Saudi Arabia var anstendighet allikevel et fremmedord og kong Abdullah som tidligere huset Idi Amin, hadde ingen betenkeligheter med å øke kolonien av x-diktatorer.

Selv om familien Ali var i sikkerhet hadde opptøyer og flukten vært en hard belastning, men heldigvis hadde de fremdeles midler til psykologtimene og sannsynlig ville de heller ikke ende som NAV klienter i Saudi, for familien landet ikke helt ubemidlet i Riyadh.
Som de fleste x-diktatorer i regionen fikk også Ben Ali med seg mer enn trusene og fallskjermen på 17 milliarder dollar mente han var et rettferdig sluttvederlag for å ha utarmet sitt folk i noen tiår.
Domstolen i Tunis var imidlertid av en annen oppfatning og dømte Ben Ali til 35 års fengsel in absentia, etter bare en dags rettssak.

I Tunis skapte presidentens flukt nye muligheter, som førte til nyvalg, Jasmin revolusjon og en ny statsforfatning basert på demokratiske prinsipper og for en som går med lange underbukser halve året virker jo det normalt, men når et valg på ørkenstripen foregår ærlig og rettvist, så er det ekstraordinært.
Ja så enestående var det at den lille nasjonen mot nord, som har for vane å kaste  skattepenger og selvskryt etter likegyldige ørkendiktaturer, i ren gledesrus ga fredsprisen til Kvartetten for nasjonal dialog.

To år senere over en svart kopp kaffe i en blå kaféstol i den travle hovedgata, virker effekten uklar, for Tunis befinner seg fremdeles i en brytning mellom europeiske og muslimske verdier. Mange yngre synes å ha valgt en vestlig livsstil og i bybilde ser en troende i hijab side om side med kvinner i moderne designklær.

Dessverre er det ikke alle som verdsatte utviklingen, for turisme gir vestlig påvirkning og nettopp derfor gjennomførte noen skjeggete IS tilhengerene to terroraksjoner, som drepte 60 turister på badestranden i 2015.

Terroraksjonene ble et knockoutslag for turistindustrien, som siden har slitt med usikkerhet og stor økonomiske nedgang og det skjøre demokratiet i Tunis sliter fremdeles med å få tilbake sitt rykte som en trygg feriedestinasjon, og franskmenn som tidligere utgjorde den største turistgruppen, glimrer fremdeles med sitt fravær (2017).

Men til tross for sine problemer, er Tunis langt bedre stillet enn de fleste andre nasjonene i Nordafrika, hvor millioner bor i samfunn uten fremtidshåp, på bunnen av eksistensskalaen, og på toppen av en udetonert katastrofe.
Diktaturer og ukontrollert befolkningsvekst er den enkleste oppskriften for å skape vanskelige levekår og blandet med en religion, som får steintavlene til å virke moderne, gir ikke et godt utgangspunkt til å skape velfungerende samfunn.

For i den blå timen med baken godt plassert  i en myk sto er det lett å la tankene sveve, å bli en allviter og trekke fantasiene mot nord til gamlelandet.

Det har alltid undret meg hvorfor venstresiden i Norge alltid har hatt så sterke bindinger til de totalitære statene på ørkenstripen, for sett i ettertid har eksporten av norske verdier slett ikke blitt noen suksess. Opplagt forstålig da en norsk modell forutsetter likeverd og er lite forenlig med den sterkes rett.

Det vanskelig å forstå intensjonene bak når milliarder av hardt opptjente skattekroner år etter år får renne ut i i ørkensanden, og det ble heller ingen suksess når president Obama ba om norsk assistanse og de rød-grønne ville innføre demokrati fra 40,000 fot i nabolandet Libya.

Da støvskyen til slutt hadde lagt seg, harmonerte resultatet ikke med den naive drømmen.
Riktignok var diktatoren lynsjet og det velfungerende samfunnet eliminert, men terrorgrupper hadde i stedet overtatt kontrollen og seks år senere ligger Libya fortsatt i ruiner, anarki råder og landet er uten statfunksjoner. Transportsektoren har derimot vist en stigende kurve og landet har flere båtavganger til Europa enn Dover havn.

Selv om verdensmesteren i fredsforhandlinger ikke vant freden vant vi allikevel Natoklassen i antall bomber og statsminister Stoltenberg kunne stolt forkynte at fredsnasjonen mot nord hadde sluppet 600 frihetsbomber over det tørre ørkenlandet.
Bistands-gaven ble også greit oppsummert av daværende utenriksminister Støre, som gav følgende forklaring på bomberegnet; – For oss dreier det seg om å fremme dyptgripende verdier vi tror på.”

Om familiene som gravde fram sine døde slektninger var like entusiastiske til de norske verdiene er mer tvilsomt, men uansett er det aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Eller som i Arbeiderpartiet der det sjelden er så galt at det ikke er godt for noen, for det viste seg snart at den ene tjenesten var det andre verd da Obama skulle velge ny Nato sjef, var opplagt norske bomber, Nobels fredspris og 700 millioner  til Clintons konto en sterk jobbsøknad fra disippelen i Norge.

En annen partifelle som også tilhørte presidentapostlene var Nobelkomiteens formann Torbjørn Jagland og da ”guddommen” ble sverget inn som USAs president, tikket sekundene raskere enn fornuften hos komitélederen, som kun hadde ti dager til nominasjonsfristen for fredspriskandidatene gikk ut.

De fleste i steinrøysa applauderte lydig, men noen få som fulgte fornuften mente halvannen uke i presidentstolen, kanskje var i minste laget for å bli nominert til verdens høyeste utmerkelse.
Men den nyvalgte komitélederen brydde seg ikke om slike små bagateller og de 205 nominerte var i realiteten kun listefyll når guddommen først var blitt nominert.

I ettertid er det vanskelig å se grunnlaget i for nominasjonen, men trolig var formannen bare så jublende glad over at Obama slett ikke var George W. Bush og at det i seg selv var nok til å vinne Nobelprisen.

Noen måneder senere da komitélederen stotrende proklamerte vinneren i tv ruta var det allikevel mange som satte kaffen i vrangstrupen, febrilsk pusset brillene eller lynraskt byttet batterier i høreapparatene, for selv drevne reportere i New York Times klødde sine journalistskaller i vantro undring og skrev med krigstyper; – EN FANTASTISK OVERRASKELSE !

Men intet er nytt under solen for i eventyrbøkene og i partibøkene er det meste mulig. Mine venner og dine venner har alltid vært en karriere booster og de med privilegier har alltid ivaretatt hverandres interesser.

President Obama trengte imidlertid ikke å gi noen gjenytelse til den selvbevisste komitélederen, for forbundsfellene i Europa hadde for lengst plassert den EU vennlige globallisten med solkonge privilegier i Strasbourg. Midt i Europas hjerte og milevis fra skatt Øst, men også fjernt fra sosialistkameratenes evige mas om å bidra til fellesskapet.

Men den smilende nullskatteyteren med sterkt vilje til å skattlegge folk flest, glemte slett ikke sine velgjørere og kvitterte greit for stillingen ved å gi fredsprisen til sine EU-kamerater i 2012.

Levekårene under ørkensolen er dessverre langt fra snobbelivet i Strasbourg og det er lite lykke i liv som er fattig.
Ingen kan bebreides å ønske det beste for seg selv eller sin familie og det er forstålig at millioner drømmer om å reise til Europa, som skinner som et Mekka av velferd og stabilitet.

Opplagt har vi plikt til å hjelpe reelle flyktninger der liv er truet, men det må også være lov til å sette spørsmålstegn om hvem som kommer til Norge.
I årevis har id papirene hatt en lei tendens til å forsvinne på reisen mot nord og europeiske velferdsgoder lokker millioner med et helt annet fokus enn det å berge livet. 

Dessverre så består den blå planeten av adskillige dysfunksjonelle samfunn og antall mennesker i drift vil alltid være mye høyere en det Europa vil ha mulighet til å absorbere.

Hvis Norge skal ha mulighet til å hjelpe i framtiden, så må kongerike selv være økonomisk velfungerende og det må være legitimt å spørre om det derfor er fornuftig i å fylle fedrelandet med horder av uintegrerbare unge menn, eller heller å bruke de samme milliardene til å stabilisere nærområder og hjelpe millioner fler reelle flyktninger i eller nær sine opprinnelsesland?

Svaret synes opplagt, for innvandringen fra ikke integrerbare kulturer har vist seg uforenlig med europeiske tradisjoner og har allerede skapt enorme utfordringer over hele Europa.

Sett i et historisk perspektiv ble velferdsstaten skapt av våre ferde i en tid da sosiale goder ikke var en selvfølge.
Velferden ble etablert i egen forsakelse for at fremtidige slekt skulle få et tryggere liv en dem selv og da folketrygden ble innført av høyre-sentrum regjeringen i 1967, ble den ikke dimensjonert for å fungere som Afrikas sosialkontor.

At vi har det bedre i Norge enn i de fleste andre land, er nettopp fordi nordmenn gjennom generasjoner har tatt kloke valg, men den tiden synes nå å være forbi.
Folkevandring-prognosene har lenge har vært en varslet krise, men har allikevel gått hus forbi de fleste politikere, som fremdeles klamrer seg til den raskt synkende integreringsplanken.

Våre folkevalgte har unnlatt å informere om konsekvensene ved masseinnvandringen og det burde bekymre de fleste at en trygg framtid kan kollapse under immigrasjons tsunamien.

Venstresiden med sentrumpartiene har i tillegg aktivt hindret relevant informasjon fra å nå ut til folket og i den politisk styrte hjernevasken er sunt bondevett blitt stemplet populisme og den politiske eliten har dannet nasjonen i sitt bilde.

I dag er opinion ikke så lett å undertrykke og meningsformidling ikke bare forbeholdt makthavere og da innvandrerregnskapet endelig kom 30 år for sent, ble det synliggjort enorme utgifter knyttet til emigrasjon og assimilering.
Prognosene viste også at det var god grunn til få nervøse rykninger da fremtidig bærekraft og hele oljeformuen kan gå tapt.
Immigrasjonen er ikke selvforsørgende og høy innvandring vil øke veksten i velferdsutgiftene og det offentlige tilbudet på dagens nivå vil forsvinne.

Innvandringspolitikken som har vært ført de siste tiårene har vært et økonomisk sjansespill som får enarmede banditter i Las Vegas til å virke som fornuftige pengeplasseringer.
Det tilhører livets mysterium på lik linje med Bermuda trianglet at norske velgere stemte på politikere, som nektet seg kunnskap og som aktivt kjempet i mot prognoser og tallgrunnlag.
Det er også et paradoks at når den folkevalgte tar bilen på service, undersøkes prisen på forhånd, men når representanten påfører landet den største irreversible utgiftsposten i nasjonens historie er vedkommende helt likegyldig.

Framtida er usikker nok i seg selv så det er ingen grunn til å gå baklengs inn i den og den usikkerheten venstresiden valgte, har de i stedet pålagt våre barn å betale for i all framtid.

Det er imidlertid en større gåte, tilsvarende universers opprinnelse, at de folkevalgte som nå kjenner de dystre prognosene, fremdeles opptrer med total handlingslammelse. Opplagt vil det bli et demokratisk problem når kassa har ebbet og minoritet er blitt majoritet uten å være bygget på en bred folkelig forankring.
En kan spørre seg om makthaverne har sviktet sin primæroppgave, å ivareta det norske folks interesser, for kanskje hadde det vært enklere for folket å bytte ut noen politikere, enn for politikerne å bytte ut et folk?

Morgendagen er plassert dypt inn i krystallkulen, bare en spådom er alikevel sikker; – uansett hvor utrygt samfunnet blir vil det aldri komme noe selvkritikk fra de desillusjonerte humanistene, for veien til h….. har alltid vært brolagt med de beste intensjoner.

Turist i blått og hvitt.

Tunis har opplagt problemer, men bak dyster statistikk skjuler det seg også spennende muligheter og det er lett å finne gode ting hvis en bare ser etter.

Og når en hever blikket fra marinaen dukker byen opp som et Soria Moria slott på toppen av klippen, men for å åpne eventyrboken må en bestige den ujevne trappen, som tar deg langsomt opp den varme lia mellom pinjer og oliven.

I Tunis er det sola som er kongen, men på toppen overgår belønningen langt den svette anstrengelsen og byen Sidi Bou Said tar deg villig tilbake til 1001 natt, med spennende smaker fra orienten innrammet i tradisjonell maurisk arkitektur, som oser av mystikk.        

Sidi Bou Said er som en reise tilbake i historieboka og stemningen er retro med hvitkalkede hus og sjarmerende middelhavsblå dører.
Hovedgata slentrer seg usymmetrisk avgårde og her møter en vandrer alle regnbuens farger med lukter som pirrer og utfordrer sanser og smaksorgan. Kafeene køer tett og disker opp med mynt te eller ferskpresset appelsinjuice, alt i eimen fra vannpiper stappet med søtlig epletobakk.

Når vandreren er mett av inntrykk, leggene verker og legeme trenger påfyll er Café des Nattes et bra sted å hvile undersåttene. Kafeen er like berømt for interiøret som den gode stemningen, som gjerne kan nytes i selskap med den lokale spesialiteten; – nøtt te.

Mat er rimelig i Tunis og det tunisiske kjøkken er spennende og velsmakende. Kanskje ikke så merkelig for den tunisiske mathistorien er like sammensatt som et slektstre Opp gjennom historien har de utro Berbergrytene paret seg med franske aromaer, men også fyrige italienske beilere har klart å lure sine gener inn på smakstreet.
Resultater er velsmakende for de svikefulle grytene har nedkommet med spennende og fargerike retter der krydderet elegant puncher ganen.

Nasjonalretten couscous er en selvfølge og blir tilberedt av semulegryn med innblandet kjøtt og kylling, men også fisk er en viktig del av menyen og vanligvis et sikkert valg. Vår smakpokal gikk imidlertid til Casserole DelMar, som viste seg å være mengder av havets skalldyr som mesket seg i en nydelig fløteharmoni.

 

På skrenten av byen ligger spisestedene tett, alle med panoramautsikt over Tunisbukten og den mest populære av dem alle er Sidi Chebaane, som tilbyr luftige velsmakende måltider i panorame omgivelser.
Men besøk Sidi Chebaane på dagtid eller ta med solbriller for på kveldstid minner lyssettingen om en operasjonsstue på Rikshospitalet.

Også havnerestauranten på marinaen har mye spennende på menyen, noe de sultne kattene forlengst hadde oppdaget og dessverre viste det seg at medlidenhet var et blindspor, for rykte om de gavmilde turistene spredte seg som ild i tørt gress og snart satt, lå, sprang og hang hele katteslekta rundt bordet, og bivånet fiskemåltidet med høylydte protester.

Tunis er et muslimsk land men restaurantene praktiserer allikevel muslim light versjonen, som legitimerer at tunisiske menn sitter med bøtter med iskalde Heineken. Sikkert bra for Nederland, men synd for lokale Celtia, som slett ikke hadde noen grunn til å rødme.

Blant mange tradisjonelle overnattingssteder snublet vi inn i ”La Villa Bleue” der hotellsjefen var ivrigheten selv da han viste frem den tretten roms herligheten. Hotellet oster av personlighet i et genuint maurisk miljø og ligger stille tilbaketrukket fra det hektiske livet på utsiden av de tykke murene.

Etter noen dager når også skybrudd og vindværet fra vest hadde lagt seg, hadde også frøken Sahara pudret sitt gule visittkort over båten, men en rask runde med skrubben avdekket originalfargen og snart var båten skinnende ren og klar for avgang.

Men båter trengte også næring og da marinaen manglet bensinstasjon ble løsningen en liten skranglete tankbil med tretti meter lappeslange.
Dessverre satt stoppfunksjonen hos den distré sjåføren som i tillegg befant seg i feil ende av slangen og først ved tredje anrop viste han svake tegn til liv. Summen stoppet derimot adskillig raskere og literprisen på 6.- koner var gledelig unorsk. 

En tur til politiet før avgang utløste ny inspeksjon med opptelling av de samme flaskene og etter den obligatoriske gaven, der båten ble 0,7 kilo lettere ønsket det offisielle stemplet god tur videre.

Som en verdig finale spiste vi avskjedsmiddag i den varme høstkvelden, snirklet oss langsomt ut av den trange havna, vinket farvel til kattene og den hodeløse privatlosen og satte seil i natten med kurs for Sicilia.

En reise til Sidi Bou Said er mystisk og annerledes som en vag drøm.
Riktignok har livets harde realiteter innhentet drømmen, for terror må holdes i sjakk med blankpussede våpen og det legger en demper på ferieopplevelsen.

Men Regjeringen.no bidrar heller ikke til å trigge reiselysten; Utenriksdepartementet fraråder alle reiser til, og opphold i Tunis, som ikke er nødvendige.”

Men til tross for et urolig bakteppe, er Sidi Bou Said et spennende reisemål som fortjener et besøk, for som regel er det god avstand fra egne opplevelser til de fete avisoverskriftene.

Opplagt er det viktig i å trosse skepsisen å gjøre det stikk motsatte av det de skjeggete mørkemennene i IS ønsker, for gjør vi det, tar vi tilbake håpet om et meningsfylt liv i trygghet og fred for folket i Tunis.

back to home page