Den nederlandskfødte konseptkunstneren Bas Jan Ader (1942-1975) var bosatt i Los Angeles og om ikke hans kunstneriske arbeider var tallrike, så var de i alle fall ekstraordinære. Hans liv ble dessverre altfor kort og den kunstneriske arven omfatter kun noen kortfilmer, en bunke fotografier og et knippe tekster.
Som kunstner presenterer Bas Jan seg som håpløst inkompetent; ikke i stand til å holde fast, holde balansen eller stå oppreist, og han liknet mest på en mutasjon av Buster Keaton.
I sine filmer utfører han merkelige handlinger, klovnaktig i sin absurditet, hvor tyngdekraften var et hovedelement. I en av filmene sitter han på en stol på et hustak og lar seg falle av, i en annen henger han fra gren til styrken svikter og han faller ned i et gjørmet dike og i en tredje styrer han sykkelen formålsløst ned i en av Amsterdams kanaler.
I 1975 lanserte Bas Jan det som skulle bli hans største og siste kunstprosjekt; ” In Search of the Miraculous”. Prosjektet var i sjangeren ”practical art performence” og skulle gjennomføres i tre deler.
Første del av trilogien ble arrangert kvelden før avreise da et studentkor sang sjømanns- sjanti på et galleri i Los Angeles.
Andre del og hoved akten var å krysse Atlanterhavet med ”Ocean Wave”, en 13 fots seilbåt og samtidig forsøke på å slå verdensrekorden ved seile den minste båten fra Amerika til England.
Tredje og siste del hadde Bas Jan planlagt en tilsvarende konsert når han kom til England noen uker senere.
På ettermiddagen den 9. juli 1975 vinket den 33 år gamle kunstneren optimistisk farvel til sin amerikanske kone og satte duk utenfor Cape Cod i delstaten Massachusetts på sin soloseilas over Atlanterhavet, som han antok ville ta cirka 60 dager.
I starten gikk turen knirkefritt og prosjektet virket lovende, men etter tre uker ble all radiokontakt med Ocean Wave brutt og både kunstneren og kunstprosjektet ”In Search of the Miraculous” var sporløst borte. Til tross for iherdig leting ble Ocean Wave først funnet ti måneder senere utenfor kysten av Irland, men da uten Bas Jan ombord.
Til tross for at kunstneren hadde satset på det mirakuløse trakk redningstjenesten raskt konklusjonen at ingen mirakler hadde skjedd og erklærte Bas Jan; ”Lost at sea”.
I ettertid kan det være legitimt å spørre om Bas Jan hadde baller av stål eller vett av gummi, for trolig ville det ha vært et større mirakel hvis han hadde lykkes i å ta seg over til England i det lille plastskallet.
Med sin altfor lange kropp klemt inn i den mikroskopiske farkosten må reisen ha fortonet seg som et klaustrofobisk flytende fengselsopphold, der det endeløse havet verken ga mulighet til bevegelse eller flukt.
Vi kan bare anta at når slutten nærmet seg og den brutale virkeligheten hadde gruset den kunstneriske drømmen fikk Bas Jan god tid til å reflektere over egne tekster.
– I’m too sad to tell you” og -Please don`t leave me”, fikk trolig en langt dypere mening enn han noen gang hadde kunnet forestille seg. Trist nok endte Bas Jan sine dager alene i total ensomhet, dømt til døden av sitt eget kunstprosjekt.
På kunstnerkafeene florerte spekulasjonene høylydt over rødvinsglassene; – Hvor hadde kunstneren tatt veien? Var han tatt av en bølge og skyllet overbord? Var hele reisen et nøye planlagt selvmord?
Trolig vil vi aldri få svar og sannheten vil for all tid tilhøre mysteriene. Den merkelige konseptkunstneren ble aldri sett igjen og for Bas Jan endte sjøreisen med døden, men hans karriere ga forsvinningen nytt liv og boostet interessen for hans bisarre kunst.
Fremdeles pirrer Jan Bas nysgjerrigheten og i mange kunstmiljøer har hans kunstneriske arbeider oppnådd kultstatus og er i dag langt høyere verdsatt, enn da han vinket farvel til den glisne venneflokken i ved Cape Cod i 75. Men om kunstneren nyter tilsvarende respekt i maritime miljøer er mer tvilsomt, for Atlanterhavskryssingen var verken forankret i sjøvettregler eller i sunn fornuft . Bas Jan’s klønete framferd og lange ustyrlige kropp, var lite forenelig med uker ombord i en knøttliten seilbåt.
Det hviler fremdeles et mystikkens slør over kunstneren som definitivt ikke tilhørte 9-16 stammen og som levde sitt liv flere mil fra hverdagslivets realiteter, men abnormitet bidrar til nyskapende kunst, og kunsten trenger kreative originaler med mot til å leve ut sine ideer uten å sette begrensninger.
Bas Jan Ader gjorde nettopp det og for kunstneren var realisering av drømmen viktigere enn selve livet, men om Bas Jan Ader hadde baller av stål eller vett av gummi?, nei den
gåten får vi neppe noe svar på.