Havet er i opprør og Viking Spirit hiver seg kraftig, klokken er er over to på natten og bevegelsene i båten gjør det vanskelig å sove. Jeg har ligget og vridd meg i over en time og innser at rastløsheten har seiret, søvnen er sjanseløs.
Det har blåst godt i to dager, havet er røft og vi seiler defensivt og jeg kjenner uro, for søvn er nytteløst når en deler køye med usikkerheten. Motvillig mønstrer jeg ut av den urolige køya og ut i salongen som lever sitt eget liv.
Ute rusker vinden og gir Viking spirit godt skyv, Havet er mørkt med hvite skumtopper og over jager hvite skyer under en klar måne, som legger sitt dansende glitter i et opprørt hav.
Jeg sender Aleksander til køys og er opptatt med seiltrimming og det tar tid før jeg forstår. Først da en lodden hare titter undrende ned på meg fatter jeg sammenhengen; naturen vil arrangere en tippekonkurranse der jeg er eneste deltaker!
Stemningen er eventyraktig og jeg blir trollbundet av skjønnheten og villskapen som naturen skjenker. Synet gir følelse av uvirkelighet der jeg sitter i cocpiten, som en ydmyk tilskuer på fremste rad i naturens egen arena. Gavmildt lar den meg overværer elementenes kamp hvor månen sørger for flombelysningen. Bardunene synger i ustemte toner mens lave bomullsdotter farer over himmelen.
Med flagrende hår takker jeg ja til utfordringen og med villskap starter konkurransen der skyene omskaper seg til underlige formasjoner. Jeg får ingen betenkningstid, men roper svarene ut i vindnatten.
Svarer jeg rett hylles jeg av syngende stag, men svarer jeg feil, straffes jeg med en ramsalt kalddusj.
Himmelen forsyner meg stadig med ansikter, dyr og landskap som forsvinner like brått som det kom. Uten blygsel opptrer en naken kvinne på på himmellerretet. Hun er melkehvit og åpner gavmildt sine lår, men låret blir omskapt min avdøde skolelærer Simonsen, som smile, takker for sist og haster videre i vindnatten.
Elementene tar ingen pauser, konkurransen varer, men da jeg vurderer å trekke meg overtar Luna. Hun rydder en åpening i bomullet og titter lurt ned på meg.
Kanskje ble hun sjalu og følte seg forbigått, for nå flørter hun åpenbart og legger et sølvglinsende bånd mellom oss, en bølgende forbindelse av reflekterende kraft, et urolig fundament til å bygge vårt vennskap.
Under hennes erotiske diademet iakttar vi hverandre intenst og jeg smiler for aldri var hun vakrere enn i denne natt. Hun gjengjelder mine føelser og titter forførende ned mellom hvite bomullslaken og i evigheten smeltes vår skjebner, to ensomme planeter, sårbart forent i melkeveien.
Luna lyser klar og ren men en uren tanke har alikevel fått feste i bevistheten. Med ustø kikkert myser jeg mot min bleke venninne og leter blant hennes kratre og hav.
Hvor plantet Armstrong flagget og hvor er avtrykket som drepte jomfrudommen?
Luna gjemmer seg raskt bak en mørk sky, harmonien er brutt, for mine urene tanker har ødelagt romantikken og åpenbart tviler hun på sitt nye bekjentskap.
Angrende ser jeg etter min forsmådde veninne, men sviket er totalt, hun har trukket ned rullgardinen og tilgir slett ikke sin mørklagte beiler.