Det var klokken 21.55 at bilen punkterte midt på den polske landsbygda, i en av de sjeldne kveldene da gradestokken markerte i mørk blått.
Utallige ganger hadde jeg passert disse triste landsbyene med de dystre husrekkene, der kun hunders ynkelige hyl bryter stillheten, og selvfølgelig måtte bilen punktere i den kaldeste av dem alle, i en landsby gråere enn grått, der vodka er viktigere enn husmaling og den døgnåpne alkoholsjappa bare et steinkast unna.
Gjennom den sviende kulltåka blafret svake neonlys i tilfrosne ruter, som funklende vitnesbyrd om den polske lykken; – Vodka og sylteagurker, i den rekkefølgen, en formel ingen overnasjonal byråkrat i en belgisk hovedstad noen gang ville forstå, men det bekymret ikke Beata, som sov fredelig i det svake lyset fra dashbordet.
Oppgitt lukket jeg øynene og drømte meg langt vekk til en annen tid, et annet sted.
…………….
Jeg våknet brått og fikk straks følelsen av at noe uvanlig hadde vekket meg. Motoren gikk på et uvanlig høyt turtall men ble overdøvet av et høyt ul som sendte meg søvndrukken opp i cockpiten der Aleksander stod til rors med et forlegent smil.
Ubehagelig nær brøt to fiskebåter kjølvannstripen og mitt spørsmål kom raskt; – Hvorfor bommet du?
Aleksander blusset lett, – De jævla trålerne går på turbo og disse italienerne hisser seg jo opp over små bagateller, men nå er du i alle fall våken».
Det siste var i alle fall riktig og rundt oss lå en armada med fiskebåter som febrilsk fisket sjømat før den annonserte høststormen, som værkartet forlengst hadde farget i brunt, en farge som ikke bør tolkes optimistisk, så derfor hadde vi presset på mot Venezia.
Før vi krysset Adriaterhavet passerte vi øya Cres og selv om natten for lengst hadde senket seg måtte jeg bare kjenne på gamle følelser og ta en avstikker til den idylliske havnebyen Mali Losinj, der Jarl og jeg hadde herjet fulle av hormoner og overmot sommeren 1972.
Det var lenge før Charter-Svein og sydenfeber, men interrail hadde så vidt startet og ga to nysgjerrige 17 åringer med en tusenlapp i lomma mulighet til å leve som grever i en måned i et land som het Jugoslavia, med en halvgud de kalte Tito.
Mange år senere, da jeg seilte fra Korfu mot Italia flashet mystiske lys over natthimmelen og tegnet silhuetter av fjellene i himmelranden. Vi så på hverandre i undring; – Tordenvær over Albania i mars? – utrolig!”
Først senere forstod vi at den etniske trykkokeren til den sosialistiske halvguden hadde eksplodert og at lysglimtene kom fra Serbia, hvor amerikanske spydspisser, bekreftet det multikulturelle sammenbruddet.
Viking Spirit hadde vært underveis i tre uker siden avreisen fra Tiber og etter mye sikk sakking mellom nonchalante fiskefartøy, passerte vi den massive moloen til Venezia og etter hektisk buksering mellom trepåler i trange kanaler lå Viking Spirit trygt fortøyd ved marinaen på Certosa.
Certosa viste seg å være en fredfull oase, kort fra Venezia, men allikevel «milevis» fra turistjaget, men også Viking Spirit trivdes godt og duvet i fredfull harmoni med 160 kolleger.
Trær og kaniner var allikevel i flertall på den lille øya som Sabrina presenterte fra marinaens golfbil, det eneste kjøretøyet til å benytte den smale grusveien, som var kort, men lang nok til nødvendig informasjon om marinaen og øya.
Det Sabrina ikke visste var at i Venezia krysset jeg gamle spor og jeg nikket gjenkjennende til vage minner fra en fjern reise i 1963, fra et karrig etterkrigs Norge til et enda fattigere Italia der lire, tamme duer på Markusplassen og en syngende gondolier hadde satt varige spor i et barnesinn.
Opp gjennom årene ble det mange besøk i kanalbyen og etter at Beata også fikk kanalblod i årene hadde vi pustet kanalluft i både snøvær og sommervarme.
I halvannet år skulle Viking Spirit kalle Certosa for sin hjemmehavn og kanskje ville kanalabstinensen slukke for godt? Sjansene burde være gode der San Marco tårnet svevde i fjern dis over baugen, som duvet i lagunen der skårungen Marco Polo noen århundrer tidligere hadde trøblet med seil og vindforhold.
Certosa syntes å være en ideell havn for å utforske nærområdet og Adriaterhavet eller kanskje en skitur i Alpene, en drøy time fra bryggekanten.
……………………………………………………………………………………………………………………………..
Mye av æren for Venezias rikdom kan tilskrives byens store sønn, oppdageren Marco Polo som for alvor åpnet handelsruten til Kina og den ukjente verden,
Men da oppdageren kom hjem etter 24 år med årene i opphøyet triumf ble han raskt satt på plass, for bysbarna var slett ikke imponert da Marco henrykt fortalte om brennende stein, fyrverkeri, papirpenger og kompass.
I stedet for gullstol ble det overbærende smil og hoderystende; – ville fantasier”,
600 år senere er fantasiene for lengst integrert i hverdagen og de hånlige smilene er i stedet byttet ut med dype bekymringsynker, over horder av fremmede med alle unevnelige farger og språk, som er på tokt motsatt vei.
Helt siden 500 tallet har Venezia spredd sin innflytelse ut over verden, men nå er det verden som kommer til Venezia og årlig besøker 20 millioner oppdagerens hjemby.
Til tross for enorme turistinntekter er innbyggerne blitt langt over middels forbanna av å gå som i sild i tønne og det høyner heller ikke humøret at det er stinn brakke på favorittkneipa hver kveld.
Derfor henger radikale tiltak i luften, som å stoppe cruiseanløp eller begrense antall dagsbesøk og noen fundamentalister har sågar foreslått å nekte alkoholservering på kveldstid, men det forslaget sitter nok langt inne hos italienere flest.
Tiltakene kan virke drastiske, men en forstår lokalbefolkningens frustrasjon, for å ankomme Markus-plassen i august får Oslo sentrum til å virke grisgrendt på 17. mai.
Derfor er det sjelden en god ide å besøke Venezia på det trangeste, men hvis en allikevel velger å ankomme byen i høysesongen er det ingen ulempe med masochistisk personlighetstrekk og en tålmodig legning. Besitter en disse egenskaper bør det også være mulig å entre ”Alle køers mor”; turistkøen inn i Markus-kirken. Etter timer i den tettpakkede kolonnen hvor solen smelter den sorte “Just Do It” t-skjorta, får selv en grånende asket gode muligheter til å tøye egne grenser.
Kineserne derimot, innordner seg helt uten jammer og enten Venezia er dirrende het eller er bitende kald godtar de alle forordninger i kravløs selvfornektelse, noe jeg selv opplevde en hutrende februarmorgen utenfor hotell Bauer.
Minusgrader, vind, snøfokk hadde nærmest tømt torg og kanaler for turister og en springflo hadde barrikadert sandsekker rundt vinduer og presset de mest ihuga turistene til å balansere som frosne høns på kryssfinervagler over sjøsatte torg.
Synet som møtte meg på utsiden av frokostbordet var så absurd at baconet kjølnet på tallerken, for midt i snøinfernoet stod en kolonne kinesere, sirlige oppstilt i forventningsfulle geledd, alle iført vadestøvler, boblejakker og toppluer på vei til sin forhåndsbetalte gondoltur.
Gondolierne som slet i snøføyka var så innpakka at de hadde vanskeligheter med å skåte og under de snødekte stråhatter flashet rød-sprengte ansikter i blitzregnet mellom snøflakene.
I små grupper ble reisefølget gondoliert noen meter ut i Grande Canal og rett tilbake til utgangspunktet, der passasjerene ble byttet ut i et tempo som fikk hjulstifterne på Le Mans til å virke uvirksomme.
Den “romantiske” gondolopplevelsen varte ikke et sekund lenger enn høyst nødvendig og mottoet til arrangøren må ha vært; – Står gondoltur i programmet,… ja så blir det gondoltur, mens kineserne må ha tenkt; – Jeg skal fa… ikke komme hjem til Kina uten det jæ… gondolbilde!
Men Venezia er kontrastenes by og når frosttraumene forsvinner kommer sommeren raskt og temperaturen kan bli plagsom høy, når ikke et vindpust svaler de trange kanalene. Kanskje frister det med en kanaldukkert, men et blikk på den grå suppa synes heteslag som et bedre alternativ.
Heldigvis finnes det en blå og mer formålstjenlig erstatning og tar en vaporettoen til Lidoen og rusler moen meter med solen i fjeset, åpenbarer den brede Lido di Venezia seg.
Imidlertid er stranden like langgrunn som den er bred og først etter en lengre vassetur forsvinner infanterileggene og noen minutter senere er midtlivskrisa dekket og en het turist kan senke sitt hete legeme ned i svalende blått Adriaterhav.
I motsetning til Lidoen, er Venezia bilfri og byen må være de grønne sin våte drøm for i Venezia er veiene våte og kjøl er viktigere enn dekk, så derfor er vaporettoen langt mer enn et transportmiddel, ja snarere livsnerven som binder byen og øyene sammen.
Ombord er det alltid et yrende liv av fastboende og turister, men byen vet å prise nødvendigheten og for en turist koster enkeltbilletten 7 euro (2018),
Det finnes imidlertid en rimeligere løsning og hvis en planlegger noen turer til kanalbyen i fremtiden kan det være fornuftig å bruke 50 euro å kjøpe Citypass Venezia. Passet er gyldig i fem år og med det koster enkeltbilletten 1,40 euro.
Venetianerne selv betaler kun 10 euro for passet, men viser allikevel ingen overdrevet begeistring for å registrere reisedokumentene før avgang, og det å snike på vannbussen synes mer som en livsstil enn en hobby.
Når kjølevannstripen har forsvunnet fra San Marco stasjonen og vannbussen er tømt for turister og “røvere” er det kun få meter til det legendariske hotell Danieli, der James Bond endelig klarte å fullbyrde doktor Holly Goodhead.
Ikke bare James, men stort sett det meste av verdens celebriteter har slitt sengetøyet på dette hotellet og restauranten på takterrassen har panoramautsikt over lagunen og er opplagt stedet å gjøre seg høy og mørk en romantisk sommerkveld. Hotellet er imidlertid ikke stedet for de med pysete Visakort, men frokosten er priset ned til proletarnivå og selv for oss i de lavere inntektsgrupper er femhundrelappen verd hver krone.
Men er en først blitt stor på det, er smittet av krystallsyke eller ønsker bekreftelse på egen suksess, så spaser 2oo meter til Caffe Florian på Markus-plassen. Finn et bord foran det godt voksne orkestret, som etter tretti år i samklang ikke har behov for noter og bestill deres berømte Tiramisu.
Caffe Florian regnes som verdens eldste kafé og var kafeen der Casanova satt med museblikket dypt plantet i gluggene på sine nye erobringer, men også i dag er Florian stedet for å glane, nyte og bli beglodd.
Er en kjendisjeger kan det være fornuftig å sjekke bordradene, men selv om Angelina Jolie skulle mangle, er leppene hennes godt representert, for Caffe Florian er stedet for å la seg imponere over plastikkirurgiens fantastiske muligheter. Men bare husk å stoppe i tide for regningen kan raskt bli større enn implantatene og trangen til å bli sett.
Når en har fått nok av selvforherligelse så følg i kjølevannstripen til turiststrømmen mot Santa Lucia. Her i Venezias ”lysløype” ligger matstasjonene tett og masseprodusert metervare fri for personlighet sklir ned på høykant sammen med karafler rødt skvip, som grådige innehavere definerer som rødvin.
Dessverre har prisen steget mer enn vannstanden de siste årene og måltidene er priset høyere enn matens kvalitet og innehaverens moral.
Et; “No coperto”, på reklameplakaten betyr at regningen i stedet er blitt tillagt “servizio” og visa versa og den håndskrevne papirlappen med formål å imiterer en regning mangler da også alle synlige spor av et bidrag til fellesskapet.
Lureriet får imidlertid ingen konsekvenser for i lysløypa så er stamkunde et ukjent begrep og med 20 millioner besøkende er det lett å fylle bordene.
.
Men vin og kunst tilhører nå engang the bullshit industri og på mange måter er Venezia underlig sammenskrudd; en selvmotsigende krysning mellom eventyr og lureri.
Trolig ligger bedraget i genene, for i kanalbyen det er kort avstand mellom det ekte og imaginære, for kun noen meter fra den eksklusive Louis Vuitton butikken selges veskekopiene åpenlyst, uten at det ser ut til å bekymre noen.
Det er likevel ingen grunn til å bli depresiv for Venezia tilbyr så uendelig mye mer. Her finnes et virvar av identitet og individualisme, present i lekre butikker som sprudler av kreativitet, og til tross for at byen ”raner” sine turister på høylys dag, tilbyr den også en unike sjarm, som lokker og påvirker. Til tross for noen skår i gleden er konklusjonen til en sårbeint turist at Venezia er en turistfelle som absolutt alle bør få oppleve.
……………………………………………………………………………………………………………………………..
I 1755 vandret bysbarnet og tidenes storelsker Casanova slukøret over sukkenes bro. Casanova var ingen aristokrat, men en venetiansk eventyrer, finansmann, diplomat, gambler, forfatter og svindler, men det var anklager om magi som til slutt sendte amoristen i fangehullet.
Casanova ble dømt til fem år i byens beryktede blykammer, men cella var intet blivende sted for verdens største bedårer og den. 31 oktober, 1756 flyktet han fra fengselet sammen med munken Balbi; en flukt som nesten ble like berømt som hans erotiske eventyr.
Mang en fager møy trakk nok et lettelsens sukk da fangen atter var fri, for ingen mann er mer kjent for sine kvinnelige erobringer og selv i dag er Casanova ensbetydende med romantikk og forførelse.
I speilet var Casanova slett ingen smørprins, men til tross for sitt store nesegrev, høye hårfeste og fett-glisne hestehale sendte bedåreren heftige amorøse signaler og kvinnene falt som fluer.
Bedåreren hadde orden i sine amorøse sysaker og alle hans erotiske suksesser ble sirlig nedtegnet. I løpet av 73 aktive år loggførte Cassanova sex med adelskvinner, dansere, hushjelper, greske slavinner, en prests niese, fem søsken og deres mor, en transvestitt, en pukkelrygg, en nymfoman og to nonner”.
Totalt ble det 132 erobringer pluss et tresifret antall horer, men disse gadd han ikke loggføre for her gjaldt hard valuta og ikke erobringskunsten.
På Casanovas tid hadde Venezia 100.000 innbyggere og 10.000 av disse var prostituerte. Byen var en høyborg for sex, gambling og fester, og Casanova var slett ingen partybrems, men deltok aktivt i de fleste av byens aktiviteter.
Nettopp derfor var det kanskje fornuftig å ha et kikkhull i mosaikkgulvet, så han kunne sjekke at det virkelig var den lidenskapelige elskerinnen og ikke den illsinte ektemannen, som hamret på døren i underetasjen.
Tidenes største forfører startet karrieren i Venezia som må ha vært det ideelle utgangspunkt for en ung hjerteknuser, som ønsket å trene opp sine amorøse ferdigheter på puberte gondoldøtre.
Millioner har senere fått øynene opp for Venezias romantiske potensial og fremdeles sitter forelskede par tett omslynget i gondolene under sukkenes bro der Casanova hang etter fingertuppene noen århundrer tidligere.
Ved gondolreisens slutt, når du er 80 euro slankere og flammen en romantisk opplevelse rikere, stusser du kanskje over den overdrevent galante gondolieren med det svære nesegrevet og pistrete hestehalen, som så altfor skånsomt hjelper din attraktive kone i land?…
Ønsker en gondolfølelse på lavbudsjett, er singel eller har et ekteskap som er uforenlig med gondolromantikk, kan en ”traghetto” være løsningen. En Traghetto er en gondolferge som tar inntil tolv passasjerer og som krysser Grande Canal.
Gondoliernes perfeksjon er nok den samme, men det romantiske aspekt er betydelig nedgradert, så opplevelsen står til prisen på to euro. Men en gondoltur er uansett ikke det samme som det engang var for entusiasmen har eruptert og i dag er det er sjelden en hører gondolierens hengivne sang i kanalene.
Kanskje er det bedre å leie en ”Topetta”, en 27 fots motorbåt, som tar inntil seks personer, for utleieselskapet krever ingen maritime ferdigheter, kun 170 euro cash, som gir anledning til å ta noen runder i kanalene og utforske øyene på egenhånd.
………………………………………………………………………………………………………………………….
Siden surrealistisk kunst vanligvis gir forfatteren nervøse rykninger stoppet jeg først på det lokale hullet for å myke opp fastlåste fordommer med en Spitz. Tiltaket viste seg imidlertid å være overflødig, for allerede ved billettbordet ga gullrekka av kvinnelig skjønnhet en pekepinn på hva som ventet.
Etter å ha hils på Peggy og de fjorten hundene gikk turen til Marino Marinis ikoniske statue; L’angelo Della Citta’, som stråler av erigert lykke mot uvitende turister i Grande Canal.
Guggenheim samlingen er kraftfullt spennende og passer for de fleste, for her finnes kombinasjoner av strek og farge som inspirerer.
Mine vrangforestillinger gikk på en båe for en kommer slett ikke ut som et spørsmålstegn og en trenger heller ikke å være hobbyrevolusjonær rødvinssnerk eller høykulturell åndssnobb for å trives blant maleriene. Selvfølgelig finnes det malerier, der en undrer om kunstverket har sitt opphav i syre eller kun er en ubehandlet diagnose, men uansett så bekrefter signaturen bildets retning.
Det viste seg at Peggy’s liv var minst like spennende som kunstsamlingen og igjen ga en tragedie næring til en suksess, da Peggy’s styrtrike pappa forsvant i dypet sammen med Titanic.
Peggy arvet 2,5 millioner dollar, som hun hovedsakelig brukte på kunstinvesteringer og menn, i den rekkefølgen og i løpet av livet forvaltet Peggy mer enn 10.000 kunstverk og nærmere 1000 menn.
Hennes amorøse erobringer slo Casanova langt ned i lakkskoene på hans egen hjemmebane, for Peggy var kunstinteressert i ordets dypeste betydning, og i følge ryktene ”hang” kunstnerne både i galleriet og på soverommet.
Guggenheim Collection omfatter kubistisk, surrealistisk og abstrakt kunst med navn som; Georges Braque, Pablo Picasso, Piet Mondrian, Salvador Dalí, Francis Picabia og den tyske ny skaperen Max Ernst, som hun også hadde et kortvarig ekteskap med.
Ikke uten grunn er Guggenheim Collection et av de mest besøkte turistattraksjonene i Venezia og trolig det eneste kunstmuseum i verden der både eieren og hennes fjorten hunder ligger begravet.
Senere, vel ute i de skyggefulle smugene følte jeg en merkelig ro, så kanskje hadde Dorothea Tanning likevel rett; – Kunst har alltid vært flåten vi klatrer på for å redde vår fornuft”.
………………………………………………………………………………………………………………………………
Når du kommer til Venezia for første gang, så sørg for ha fulladede batterier i kameraet for i denne byen vil du knipse mange bilder, men like sikkert vil du bli en ufrivillig linselus, lagret på tusenvis av harddisker over hele kloden.
Og når du ankommer som skårunge vil du raskt oppdage at Venezia er byen det ikke er så lett å bli kjent, for de fleste smugene er uten logikk, men fortvil ikke, du har ikke mistet retningssansen for det å gå seg vill tilhører byens naturlov.
Trolig ble labyrinten oppfunnet nettopp her og for å fjerne den siste rest av tro på egen orienteringsevne er alle gatenummer valgt etter bingometoden.
Men heldigvis er det mange å spørre for det er tusenvis av gode grunner til at Venezia sjelden er glissen og den irriterende trengselen er logisk forankret i byens fantastiske kulturarv.
Helt siden 1400 tallet har Venezia vært midtpunkt for kunst og kultur, men også i dag strømmer verdenskjente kunstnere til byen der severdighetene ligger tettere enn lavtrykkene over vestlandet.
Ja, selv hos dekadente levemenn på hotell Danieli utvides pupillene diskré for ingen steder på planeten kan noen få kvadratmeter fremvise så mye kunst og arkitektur i verdensklasse, for i Venezia er selv det forfalne vakkert. Her finnes fotavtrykkene etter de største, som opp gjennom århundrene har gondoliert og slitt brostein på vei til et palass eller en kirke med paletten under armen.
I dag er både malinglukt og de gamle mestre borte, men kunsten består og imponerte turister kan lett glane på seg en nakkelidelse av takfreskene de store etterlot.
Den fantastiske Markuskirken er i så fall et utmerket sted til å heve hodet for kirken er et skattekammer av fresker, kunst og hellige gjenstander der legemet til evangelisten Johannes og en hårlokk fra Jesu mor er en del av rekvisittene.
Ønsker du å bøye hodet er mulighetene også gode, for bare noen meter fra Markus-kirken ligger klokketårnet Campanile San Marco, som tilbyr høydemeter nok til å se hele byen i fugleperspektiv.
Den stappfulle elevatoren i tar deg greit opp snaue hundre meter over mylderet og stopper rett under gullengelen som dreier etter vinden. Den forgylte gudstjeneren er slett ikke alene, men deler spiret med fem solide klokker, alle med egennavn og forskjellige oppgaver;
Maleficio annonserte dødsdommene. – Marangona markerte starten og slutten av arbeidet. – Mezzana klang ved middagstid. – Pregadi varslet senatorene om tiden for møtet i hertugpalasset og Trottera minnet Venezias adelsmenn om å sette hestene i trav slik at de rakk møtet i Palazzo Ducale.
I tidligere tider fungerte Campanile San Marco også som fyrtårn og branntårn der brannvakten satt og skuet utover lagunen med sitt vaktsomme blikk, men i dag har turistene overtatt speidingen og rett mot øst over hustak og spir ligger marinaen på Certosa med masteskogen godt synlig.
Røslige Logan fra Arizona var mer fokusert mot solefallet i vest og dette var hans tredje solnedgang i tårnet og; – A truly epic experience”, i følge han selv.
– A truly epic experience” må det også ha vært da klokketårnet kollapset helt på egenhånd i 1902, da det viste seg at tårnet var langt bedre forankret i troen enn i grunnen. Byens innbyggere lot seg imidlertid ikke stoppe av litt vassen gjørme og ti år senere stod kopien klar og Campanile San Marco ble gjenåpnet 1912 på helligdagen til St. Markus, som også er byens skytshelgen.
Når dagen har gått og Logan med amerikansk entusiasme har sett sin glødende stjerne senket seg i lagunen er også Venezia klar til å møte natten og mange møter den på Belliniens fødested, Harrys bar, som var vannhullet der Hemingway delte selskap med den rosa gledessprederen.
Forfatteren hadde i følge ryktene sitt eget stambord i baren og Hemingway som aldri ble noen aktiv Godtemplar, var den første som bestilte en “Montgomery”; En tørr martini bestående av 15 deler gin og 1 del vermouth og som bekrefter ordtaket; – Det er ikke alle netter som er svarte”, i alle fall ikke før en drikker cocktail nummer to.
Antakelig ville ikke forfatteren ha vært stamgjest på den overprisede turistfella i dag, men heller tatt turen til Hilton Molino Stucky og Rooftop Skyline Bar, som tilbyr et fantastisk panorama høyt hevet over byen. Baren har en cocktailmeny som ville fått Hemingways utslitte lever til å vibrere i fornyet håp og i en myk stol på takterrassen er solnedgangen like intens som Bellinien er sval.
Etter en varm dag er det balsam for kroppen å fordøye inntrykkene høyt over hustakene mens solefallet stimulerer øynene, solgangsbrisen kjærtegne håret og cocktailbrisen blåser en sval fønvind over følelsene.
Dessverre er det ikke bare solen som synker i havet for Venezia synker også langsomt mot avgrunnen. Ubekymret bruk av grunnvann har medført at byen ebber to millimeter hvert år og det er heller ingen trøst i at Venezia er bygget på 118 øyer og forankret på trepåler, som har mørnet i gjørma noen sekler.
Derfor er det havet som sitter med jokeren og ved pålandsvind og springflo går Venezia raskt i minus og byens torg blir en naturlig del av Adriaterhavet.
Naturfenomenet medfører også en bratt læringskurve for byens mange turister, som sitter klyngevis på de 400 broene og vrir opp klissvåte sokker, alle med våte tær og praktisk kunnskap om flo og fjære.
Men dårlig vær og våte tær hindrer slett ikke byen, som mange kaller verdens vakreste, fra å vise sin unike skjønnhet, for i Venezia er det investert maksimalt i arkitektur fra den gang skjønnhet hadde en mening. Kanalbyen var tidligere verdens fremste sjøfartsby, et handelsimperium og den europeiske endestasjonen for Silkeveien, men byen ble også tilført store rikdommer fra erobringer, så her manglet det ikke på økonomiske ressurser.
Mye av velmakten er fremdeles godt bevart i byens 200 palasser, der rike handelsmenn fråtset i marmor og en tur med vannbussen gjennom Grande Canal er som en gyngende reise gjennom historieboken.
Vaporettoen tar deg skånsomt gjennom byens fascinerende utvikling fra epoken da republikken hadde imperiale mål, men ha fingeren klar for i ”high end” kanalen går kameraet varmt, for her kommer klimaksene raskere enn stasjonene på vannbussen.
Opplagt er Venezia en fryd for øyet, men i følge konservatoren som var min sidemann på vaporettaen er det å eie et bygg med tærne i vannet slett ingen spøk. Et eierskap forplikter og sjøvann er en utro samboer, som ofte lar sin partner smuldre på rot.
I følge konservatoren forfaller gips og fresker i raskt tempo og det å være huseier blir ofte synonymt med store utgifter.
Frustrasjon er også en del av kjøpskontrakten for byråkrati heller ikke er et fremmedord i Italia og når alle reparasjoner krever tillatelse fra “kommisjonen for kultur”, blir oppussing gjerne et lidelsedrama i flere akter.
Konservatoren konstaterte hoderystende at prosessen kan bli så langtrukken at huseieren risikerer å havne under en marmorhelle på Cimitero di San Michele før alle tillatelser er på plass.
Gravplassen på San Michele er imidlertid langt bedre enn sitt rykte og rommer adskillig flere enn de huseierene som trege byråkrater ga englevinger.
Som turist er det sjelden byens gravplass står høyest på ønskelista, men i Venezia er Cimitero di San Michele et hederlig unntak.
Gravlunden ligger isolert på øya San Miguel og når en har fått nok av turistjaget i byen er øya et fredelig avbrekk. Med vannbussen tar turen til «De dødes øy» bare noen minutter, men før en tar turen bør en huske at øya er katolsk så det holder og her hedres de døde med stor respekt, så den slitne badebuksa eller det aller korteste miniskjørtet kan med fordel få hvile i garderoben.
Når en ankommer sjøveien blir en møtt av Cyprus trær som strekker seg høyt over røde teglsteinsmurer, litt som Alcatraz, men muligheten for at ”klientene” rømmer San Michele er trolig adskillig mindre.
San Michele, en fredelig oase og en får raskt en følelse av å være utenfor tiden der fargerike blomster mykner hard marmor, mens fuglene tonesetter rusleturen på den smale grusveien som tar deg gjennom et mangfold av labyrinter.
Her finnes egne gravsteder for prester, nonner og gondolførere, men øya ble også målstreken for den russiske komponisten Stravinsky.
Kun noen meter bortenfor den berømte komponisten ligger en prinsesse begravet som umiddelbart fanget min interesse. Den harde inngraveringen viste seg å inneholde en myk historie om en vakker fattigjente, som fanget en prins.
Prinsessen het opprinnelig Maria Robolska og ble født i 1816 av fattige leilendinger på prins Pignatellis gods i det sydlige Polen.
Lille Marie vokste opp til å bli en smellvakker kvinne med en blomsterlignende skjønnhet og den langt eldre prins Pignatelli ble hodestups forelsket.
Til tross for voldsomme protester fra adelsslekta ble paret viet før Marie fylte 20, men dessverre døde prinsen etter bare tre års lykkelige ekteskap.
I kjærlighet til sin blomstervakre kone testamenterte han hele formuen til henne, men den grådige Troubetzkoy slekta var lite interessert i prinsessens ulastelige utseende, men langt mer i gigantformuen.
De klaget arveoppgjøret inn for domstolen og unge troskyldige Maria klarte kun å mobilisere svak motstand mot sine mektige fiender. Adelsfamilien tok det meste, men hennes skjønnhet, prinsessetittel og familienavn klarte de ikke å stjele.
Marie var sønderknust for misgjerningen var total, men hevnlysten fikk næring til å pulserte i hennes brudne hjerte og for å slukke den urolige flammen sverget hun hevn over Troubetzkoyene.
Marie bestemte seg for å bruke sin nådegave like nådeløst som Troubetzkoy slekta hadde brukt sin. Kun skjønnheten, prinsessetittel og en syndig sene var våpenet hun trengte for å skadeskyte og vansire det forhatte adelsnavnet.
Marie flyttet til Berlin for å studere ved de mørke sener og hennes mange opptredener ga raskt resultater. Prinsessens tettsittende tights overlot lite til fantasien og den feilfrie figuren vant raskt hjertene til frekventererne av byens ultimative gleder. Aldri før hadde de syndige cabareplakatene i de trange smugene inneholdt en ekte prinsesse,
Også den gang kostet det å forlate det trygge for folk elsket skandaler og byens journalister flokket seg raskt rundt byttet og gravde dypt i setteskuffene for å finne bokstaver store nok til å beskrive prinsessens syndige forfall.
Og de negative reaksjonene lot slett ikke vente på seg, for kjempet mot mektige krefter og selv om adelsnavnet lå i radbrukket i rennesteinen hadde også hennes egen lykke fått et banesår for hevn er en lastefull partner.
Prinsessen ble raskt en persona non grata i landene hun opptrådte og regjeringer løp raskeste veien til sine statsadvokater for å finne plausible grunner å utvise den noble ”kunstnerinnen”.
Ulykkelig kjærlighet satte også sine mørke spor og mange forsmådde aristokrater, som hadde luktet på den vakre blomsten, men aldri fått smake dens nektar, hadde sverget hevn.
Marie ble langsomt viklet inn i sitt eget nett og etter anklager om falskspill, svindel, samt en utleveringsbegjæring til Italia ble mørket fullstendig og Marie valgte å avslutte livet i en hard fengselscelle i Berlin.
Repet ble en trist sorti på det ulykkelige prinsesseeventyret, men kanskje ga døden henne mer rettferdighet, der hun hviler under sin alderstegne marmorhelle i den vakre lagunen. Noen enkle markblomster ble min magre hyllest, for selv ikke et prinskyss kan vekke prinsessen fra den evige tornerosesøvnen på Cimitero di San Michele.
…………………………………………………………………………………………………………………………..
Hvis dagen fremdeles er ung og det er naturlig å løsrive seg er glassblåserøya Murano neste stopp for vannbussen.
”Glassblåser øy” lyder snodig, men fordi innbyggerne i Venezia fryktet branner ble alle Venezias glassblåsere flyttet til Murano på 1200 tallet.
Og trolig var det fornuft i å samle alle glassblåserne på en liten øy, for noen århundrer i kreativ isolasjon har avstedkommet unike produkter og etter et besøk på Murano blir en dagstur til Hadeland glassverk aldri mer det samme.
Når glasset ligger trygt forvart i bagen og dagen fremdeles har tid, så lokker sterke farger på Burano lenger inn i lagunen. Øya er kjent for farger og kniplinger, og er trolig den eneste landsbyen i Italia, som er fargesatt med karibisk palett.
I følge turistbrosjyren malte fiskerne husene i sterke farger slik at de skulle finne veien hjem i havtåke, men lagunen er ikke spesielt plaget med tåke og alle som har opplevd havtåke vet at den historien egner seg best i en turistbrosjyre.
Uansett er Burano vel verd et besøk og en kan fremdeles kjøpe kniplinger som Leonardo da Vinci i gjorde i 1481.
På vei tilbake til byen innser jeg min ensomhet for det å oppleve i tospann forsterker opplevelsen, men torsdag er alikevel et plaster på såret, for det er dagen Il Paradiso Perduto får ny forsyning av skalldyr.
Som regel prøver jeg å unngå fristelser med mindre jeg ikke kan motstå dem, men Il Paradiso Perduto er en av disse og spesiellt deres jassessions på mandager. Når vannbussen også klapper til kai behagelig nær og undersåttene fremdeøes er helt knirkefrie, så trumfer ganen.
Når løvet faller er Il Paradiso Perduto bare full, men i høysesong bør en alltid bestille bord, for langs Fondamenta dei Ormesini ligger restaurantene de lokale besøker for å spise godt. Her er menyene kun på italiensk, som gjerne er halve veien til et godt måltid og er du i tvil så titt på nabobordene før du bestiller.
Det usnobbete kaoset i Il Paradiso Perduto passer meg utmerket og det er ren lidenskap når kokken rører spagettien i den digre Grande Padano-osten ved bordenden, mens tankene pirrer ganen i lengselsfulle i fantasier om bestillingsseddelen som henger foran kokken.
Mett, trett og sent, men ikke tidlig, når middag, vin og det søte dessertkysset fra Paradiso er et minne, rusler jeg mot køya gjennom dunkle smug forbi den hodeløse marmorhelgenen og de værbitte mosegrodde steinskulpturene.
Min magiske venn tiden har fjernet heten og tatt meg inn i en kjølig novembernatt der døsige skritt dempes av løvtunge gater som skinner i neon. Høstregnet kjøler mette øyne og en munn som ikke lenger er fylt med unødvendige ord.
Det kalde vannet renner ned i halsgropen og ned på brystet og jeg kjenner hårene reiser seg på armen, alene i en øde by på vei fra en kveld som har slukket.
Monotone skrit nynner som dystre ekko og brått føler jeg byens tyngde, for lyse Venezia har sin mørke side som Thomas Mann beskrev i romanen, ”Døden i Venedig”.
Den kloke byen kjenner godt konflikten mellom lidenskap, selvbeherskelse, liv og død og en regnfull høstnatt hundre år senere da lyden av skritt treffer mørke steinvegger og dunkle kanaler skjuler seg under folketomme broer, kommer følelsen av egen forgjengelighet snikende.
En prikkende følelse av uvisshet har festet seg i mellomgulvet; kanskje et melankolsk ekko fra alt som ikke ble eller kun en utrygghet for fremtiden? Livet er det eneste jeg virkelig kjenner og mørke tanker slår gjerne følge med en som er mørnet og gråfarget av tidsånden.
Det er lett å bli mollstemt i møte med den tikkede kalenderen og en kan gruble over hva er meningen med det hele?
Spørsmålet har vært hjernegymnastikk, for milliarder av mennesker i tusener av år, dom ndrende har kl;dd sine hoder uten å finne adekvate svar.
For opplagt er spørsmålet dimensjonert langt over vår fatteevne og trolig vil mysteriet forbli uløst og jakten på det ultimate svaret vil bli en jakt med magert utbytte.
Kanskje bør en klamre seg til gudstroen i håp om en endelig kompensasjon for lang tjeneste, eller kanskje heller skape en egen gud og konkluderer universelle spørsmål med snever viten?
Kanskje bør spørsmålet heller adresseres dit det hører hjemme for hvis Jesus påtok seg våre synder så er vel alt greit?
Opplagt er livet et lån som må tilbakebetales med rentes rente i et avdrag, men er man er gudfryktig nok til å tro at Jesus ordner opp når man mest trenger det? Kanskje er det bedre å slutte å fundere og heller satse på vitaminpiller for å forsinke skjebnen og motbevise statistikk.
Men hvis en usikker jordisk noksagt allikevel har en misjon og det uransakelig en logikk og det eksisterende en mening, så finnes kanskje svaret etter målpassering?
Uansett gir det lindring at milliarder allerde har tilbakebetalt og at vi alle deler skjebne, solidarisk oppstilt på feil side av pistolløpet.
Som mørke sekunder klakker mine monotone skritt i smuget mot min egen skjebnen, alene, men allikeveli takt med millioner lydig marionetter, som alle danser taktfast i maskeradeballet.
Champagne bruser, orkestret spiller, selvrealisering er forkynnelsen, internett religionen og Facebook meningen med livet. Mark Zuckerberg har utestengt Jesus og i stedet satt seg ved Guds høyre hånd for å dømme levende og døde.
Lavtrykkene lå tett over landet, men livet hadde ingen hjemmeside og få forstod at ulikhet er alle problems mor. Demografiske endringer skapte demokratur og sannheten hadde det snørrhovne meningsmonopolet for lengst stoppet.
Fornuften var tatt av dage og sensur ble viktigere enn realisme for politikerne som iverksatte virkningsløse tiltak mot uløselige problemer de selv hadde skapt. Generasjoner med hjelm, knebeskyttere og sosionomer hadde utviklet berøringsangst.
Kun de utstøtte så det sorte øyet og uværet som blinket i horisonten, men den tause majoritet satt som alltid helt taus.
Likes og smilefjes hadde erstattet det frie ord, som media hyllet, men brukte mest tid på å drepe. Pressens penneføre lakeier hadde fått nytt perspektiv, der krenkisme og implantatene til Else Sophie hadde overgått virkeligheten.
Sykdommen er selvpåført, forfengeligheten dempet symptomene, men smerte kom gradvis og lidelsen ble bunnløs, for identitet er en sterk pasient som bruker lang tid på å dø.
………………………………….
Neste morgen banker det forsiktig på skroget og Antonio med den vakre fasettstemmen stakk hodet over rekka; – Mr Pal… mr Pal,… oh sorry did I wake you?,.. but can you help me to pull up my dinghy?
Antonio, skipper på nabobåten hadde pratet og jobbet uavbrutt på seilbåten hele uken og med misunnelse hadde jeg beundret den nydelige italienske klangen og hans skinnende effektivitet.
Om bord på Viking Spirit var det også mye som burde gjøres og jeg hadde store planer for dagen, men den ble ikke slik jeg ville den skulle bli.
Den registrerte min svakhet, tok regien over seg selv og arrogant ga den blaffen i alle burde og degradere meg til en likegyldig horisontal tilskuer.
Slakk uten motstand lot jeg den få sin vilje, erkjente min utilstrekkelighet og kapitulerte i min hvite slåbrok. Men erkjennelsen kom raskt for å desertere til likegyldighet er slett ingen byrde og kjedsomhet ingen straff når en tilhører verdens minste minoritet, individet.
Et flatt kinn i slaraffenland dyrker opplagt latskap, men vanner frodige tanker.
Trolig har livet kun den største betydning for en selv og den store sammenheng er vi alle ubetydelige. Frihet blir kun sidefyll i dagboken når forfatteren fikk dødsdommen allerede ved fødselen.
Kanskje er det greit å være en selvtilfreds, innbilsk narr som verken frykter gud eller djevel, for den gode illusjonen vender alltid tilbake for den som har tid.
Lyset overvinner alltid mørket da natten er dagens mor og i dag blir det sol fra skyfri himmel, kanalene blinker igjen i optimistisk i den turistfylte selvmotsigelsen.
Kjære dagbok; Noen sider fikk et dryss av lykke som gjorde drømmer til minner eller var det hele kun en fantasi?
” Jeg våknet i gnistrende solmorgener, vuggende i en uendelig sjø. Havets blå krystall blinket vennlig til meg, naturen var pyntet. Time etter time satt jeg forhekset og stirret utover min blå rikdom, våken, men allikevel i drømme. Her ble tiden stjålet fra meg, men jeg lot meg villig bestjele for jeg var forelsket i livet.”
